Lønn og Leo

Denne teksten er skrevet i 2013 og har ikke vært på trykk noen steder; men dannet et slags utgangspunkt for en programpost på Ibsen- og Hamsundagene / Sørlandets litteraturfestival 2013, hvor Lønn og Leo møttes til samtale, moderert av meg, på Bomuldsfabrikken i Arendal.

---

1. Landskap

Jeg satt en vår og en sommer, hver morgen, på en steintrapp utenfor et hus og kikket på en vanlig grønn skog. Jeg stod grytidlig opp, drakk kaffe og røykte pipe, satt på trappen, kikket på den grønne skogen, skrapte pipehodet og forstod at jeg aldri ville få det bedre.

Fra novellen Fem dager med Thomsson, av Øystein Lønn

To av våre fremste europeiske modernister, henholdsvis i litteratur og i billedkunst, treffes på Sørlandet (hvor de begge kommer fra og bor), og enda mer konkret; i det lille tettstedet Evje ved inngangen til Setesdalen. Begge har de et helt spesielt forhold til nettopp dette stedet i verden. Øystein Lønn har bodd her i en årrekke, og har fremdeles et husvære her som fungerer som skrivestue. Leonard Rickhard har også tilknytning til nettopp Evje. Han har alltid vendt tilbake, både fysisk og motiv-messig. Det er her, i dette landskapet, at den mest åpenbare forbindelsen mellom de to ligger. Thomssons skog, skogen fra novellen Mårfellen og så videre. Skogen i Øystein Lønns litteratur er den samme som i Leonard Rickhards bilder. Det er noe med dette stedet. Det er noe med denne skogen - dette landskapet, sier Leonard Rickhard og får støtte fra Lønn. De kjenner hverandre fra før, og kan kalle seg venner i tillegg til at de nærer dyp respekt for hverandre som kunstnere.

Leonard Rickhard forteller fra sin barndom:
Leonards far var handelsreisende, som reiste rundt i Agder og Telemark og solgte konfeksjonsvarer i bygd og by. Når far fortalte historier fra sine reiser i Setesdalen lyttet lille Leonard. Og far viste bilder fra Setesdalens særegne landskap, som fanget Leonards interesse. Senere drar de sammen på en tur opp til Evje, og Leonard forteller at det er en skjellsettende opplevelse fordi han der og da kjenner seg ”hjemme” at han får en sterk følelse av tilhørighet og at det åpner seg noe som han gjenkjenner da han igjen kommer til Evjemoen i militæruniform i førstegangstjeneste. Det er første gang han vet at det er maler han skal bli. 

Det er med betydelig skepsis at kunstmaleren vendte hjem, etter utdanning og praksis i Oslo og utenlands. Han har lite til overs for det lokale, provinsielle kulturlivet. Men, i landskapet føler han seg underlig hjemme. Ikke bare i Tvedestrand der han vokste opp, ikke bare i Arendal der han bosetter seg. Men lenger opp og inn i Indre Agder. Mot Setesdalen, og spesielt i det lille tettstedet Evje, som er porten inn mot Setesdalen. Han vender flere ganger tilbake hit. Ikke minst til de nedlagte gamle militærbrakkene på Evjemoen hvor han en gang hadde førstegangstjeneste. Leonard tar med seg kamera denne gangen og går systematisk til verks; han fotograferer hele leiren, fra alle vinkler, alle husene, skogen bak, plenen foran, scene for scene. Landskapet blir med hjem til atelieret hans, og finner veien inn som motiv for maleriene han maler.

I samme lille bygd sitter på samme tid Øystein Lønn. En kritikerrost forfatter. Lenge ble han kalt ”forfatternes forfatter”. Han forkastet videre utdanning og dro tidlig ut, reiste til sjøs som en Peer Gynt, og så seg ikke tilbake. Han bodde i årevis i Spania. Prøvde å skrive. Jobbet med alle slags hånd-til-munn jobber; var sjåfør, bryggesjauer, bartender. Ville bare dette: reise og skrive. Han får utgitt bøker, og de blir lagt merke til av andre forfattere og av kritikere, men de selger ikke i stort opplag. Så, nok en Peer Gynt vending; Øystein reiser hjem. Ikke til Kristiansand der han vokste opp. Men sammen med sin ungdomsforelskelse fra Kristiansand reiser han til det lille tettstedet Evje. Hun får jobb der, som lærer. De får barn som vokser opp. Øystein er far, og han er forfatter. Han sitter på sitt værelse i Evje. Ser ut på skogen, på husene. Og skriver.

Både Lønn og Rickhard løftes i disse årene fram som to av landets fremste modernister, i litteraturen og i billedkunsten. De kjenner hverandre og de vet om hverandre og de leser og ser hverandre. Men lager sin kunst hver for seg. Likevel, med Evje som felles landskap.

Øystein (og kona) flytter til slutt ned til Kristiansand igjen, men beholder leilighet på Evje. Her drar Øystein ofte tilbake. Sitter her og ser ut på skogen, husene, og skriver. 

Så kommer et sent gjennombrudd, som løfter Lønns forfatterskap fra å være ”forfatternes forfatter” til å bli allmenn lesning. Novellesamlingen Thranes metode. Etter denne og neste får Øystein den oppmerksomheten han fortjener (etter 10 bøker!). Han får Nordisk Råds litteraturpris, langnovellen Thranes metode blir filmatisert med Norges to mest kjente skuespillere på den tiden, han får Brageprisen og bøkene hans blir utgitt på flere språk. Litteraturen hans blir emne i studium og i avhandlinger i faget litteraturvitenskap, et fag hans egen datter studerer. Selv har jo ikke Øystein den utdanningen.

Hvilket sted passer vel bedre for å stille ut Leonard Rickhards bilder enn nettopp Bomuldsfabrikken i hans hjemby Arendal? En stor nedlagt fabrikkbygning i skogen. Akkurat som i et typisk Rickhard-motiv. Han hadde for ikke lenge siden sin tredje separatutstilling på Sørlandet, og alle gode ting er tre, som det heter i ordtaket. Denne sommeren vies han et eget stort rom i Bomuldsfabrikken. Det virker uendelig langt fra omgivelsene til Rickhard-bildene som henger i det moderne og flotte nye Astrup Fearnley eller de internasjonale, store galleriene – i de store byene, omgitt av pop-art på alle kanter…

I det bildet som vi nå befinner oss i: I en nedlagt gammel fabrikkhall i skogen henger bilder. Nøye oppmålt og hengt på veggen. Noen av bildene er sågar utstyrt med tall og bokstaver. Mennesker går under reagens-lyset og ser på bildene. Inne i veggene går ledningene som fører strøm til lysene. Under gulvet går rør. Greinene fra trærne rundt bygget skraper mot veggene. Sola bryter gjennom skylaget. Over er himmelen lyseblå. Uten følelser. Uten mening. Alt er meningsløst. Og likevel. Her går vi og ser på bildene i det nedlagte gamle fabrikklokalet. Og, finner mening?

2) Natur 

Om en til slutt ikke ser skogen for alle trærne som det heter i ordtaket; at alle de omringende treleggene blir for mange og scenen for trang – ja, da har Øystein Lønn og hans karakterer en metode. De flyr utenlands. De flykter. Karakteristisk er også landskapet de flykter til; for det er alltid store, åpne og golde landskap. Enten det er til Spania eller Danmark, eller til og med lenger opp til fjellene i Setesdalen. Ved å sammenligne de fysiske landskapene Lønns karakterer beveger seg i og hvordan disse spiller på hverandre og hvordan disse landskapene spiller inn på karakterene nærmer man seg det tematiserte landskapet i Lønns forfatterskap. De åpne, men golde landskapene i Spansk baskerland, eller ved kysten av Danmark fungerer som eksistensielle grensepunkt. Lønns karakterer søker alltid å få oversikt, flere av dem virker nokså besatt av denne tanken; å kunne forstå og vite alt. Et typisk gjentatt spørsmål fra en Lønn-karakter er; Er det alt? Ved å søke innsikt i utsikten forsøker eksistensens ferdamann å forstå hva det hele dreier seg om.

Men ved å søke etter dette; det sanne, den fulle og hele innsikten – kort sagt det autentiske - må man innse at sannheten, den fullstendige innsikten, unnslipper. Det eneste autentiske, sanne, er at alt er inautentisk og at det er nødvendig å beherske dette heller enn å bilde seg inn at alt henger sammen; at du kan leve hundre prosent tilstede i verden og med deg selv; ditt eget indre jeg slik som du egentlig er, ditt autentiske jeg. 

Denne innsikten er selvsagt gammel, tilbake til både Odyssevs og Aenas. Den Ibsenske Peer Gynt utforsket dette temaet grundig og oppdaget ingen kjerne i løkens mange lag. Også Gynt måtte flykte ut for å lete etter ”seg selv”, som han grovt sagt aldri fant før han reiste den lange (den lengste) reisen; hjem igjen. Men han fant ikke ”seg selv” før han oppdaget at han eksisterte i de andres blikk og at det var spesielt ett blikk som bekreftet det gode i ham, nemlig Solveigs nærmest blinde blikk. Kjærligheten. Og at det var i dette at han kunne ”være seg selv” i kontrast til trollenes ”være seg selv - nok”. 

For øvrig har Dag Solstad skrevet et fantastisk – og fremdeles gyldig - essay om denne tematikken; ”Om nødvendigheten av å leve inautentisk” (fra 1968). I dette essayet presenterer en ung Solstad den polske forfatteren Witold Gombrowitcz for et norsk publikum, samtidig som Solstad også peker ut en poetikk som nok også en ung og samtidig Øystein Lønn var på sporet av, og som Lønn fortsatte på etter at Solstad delvis slapp taket i denne poetikken etter sin debutroman.

Et norskere ord for autentisitet er ekthet. Nordmenn liker at ting er ekte. Det skal helst være ekte og oppriktig. Fullt og helt, og ikke stykkevis og delt. ”Å være seg selv – nok” tilhører liksom trollenes tilværelse. Derfor framholder Solstad at det er merkelig at ikke nordmenn har reagert kraftigere på det å lese Gombrowicz hvor det autentiske er et så umulig prosjekt at det anses som farlig:

Farlig fordi den som er autentisk, den som identifiserer seg fullt og helt med det han gjør, mangler forståelsen for det han gjør. Farlig fordi oppstillingen av umulige mål tar siktet vekk fra det mulige, verden blir en skinnverden, problemene, kunsten, politikken blir en avledningsmanøver.

Det er altså det inautentiske som er det autentiske. Det å ikke bare godta spillet, men å aktivt spille det; beherske det og være seg sin rolle bevisst.

Dette står i skarp kontrast – eller danner en klar scene foran et nærmest truende altoppslukende bakteppe - til landskapene som også finnes hos en forfatter som Gombrowicz (og, kunne en legge til; hos Tor Ulven eller hos Paul Bowles, eller altså landskapene til Leonard Rickhard og Øystein Lønn):

(…) Gombrowicz´ uhyggelige skildringer av naturen, av Kosmos, av landskaper uten mennesker, to elskende som er maktesløse i et meningsløst landskap, jord, stein, gras, sol, i rop etter en tredjemann som kan gi deres relasjoner mening. Dette, det forferdelige, det nattsvarte, golde, er nok Gombrowicz´”innerste” liv, hans nakenhet, som han dekker med form, spill, manipulasjoner, tredjemenn, frigjøring, kamp, konstellasjoner.

Scenene vi blir presentert er skarpt lyssatt og karakterene trer tydelig fram, likeså de menneskeskapte byggene og konstruksjonene. Men utenfor lurer mørket, noe a-menneskelig, noe udefinerbart og uendelig stort; naturen, kosmos.

Øystein Lønn forteller at det var Leonard Rickhard som viste ham – og lærte ham å sette pris på – tablåene til Edward Hopper. I Hoppers kjente ”Nighthawks…” bilde er nattcafeen lyst svært godt opp og framtrer som en tydelig scene hvor spillet mellom menneskene som opptrer tar opp nesten hele fokuset. Likevel, om en ser nøyere så opptar den opplyste scenen bare en tredjedel av bildet. Resten er et forlatt, nattlig bybilde hvor gatene og byggene er golde og tomme og hvor dermed lysvirkningene fra gatelysene og det påtrengende mørket også spiller en rolle som et markant bakteppe for scenen som utspiller seg på nattcafeen. I dette bildet er det selve mørket som er naturen, som i sitt samspill med menneskeskapt ”natur” i bygg og gatelys gir ”Kosmosfølelsen” og som setter spillet mellom menneskene i et perspektiv.

Og dette er typisk hos Hopper. Ofte er det sola eller nattemørket, men også helt konkret; for eksempel i bildet Gas (fra 1940; henger på MOMA) hvor vi ser en landlig liggende bensinstasjon, og hvor det som antagelig er driveren av denne står og fikser et eller annet på pumpene. Pumpene, mannen og bensinstasjonen er godt opplyst. Det virker som det er i ferd med å skumre i kveldingen, for lysene fra det lille huset ved pumpene er tydelige, likeså lyset som lyser opp skiltet til stasjonen. Lyset fra det lille huset kastes ut på bakken ved pumpene. Over er himmelen enda blå og det er dermed ennå litt dag. Men blikket vårt dras langsmed veien som går forbi denne scenen, forbi mannen ved pumpene og det vennlige lyset fra stasjonshuset. Veien er omgitt av høyt høstlig orange gress og store grønne trær som står tett. I det veien snor seg forbi stasjonen og forsvinner ut i skogen mørkner det momentant. Dette totale mørket, inne i skogen – omgitt av de grønne trærne og den blå himmelen over – er så sort at det fungerer som et sort hull. Det er heller ikke rart at blikket vårt dras inn mot dette sorte, tomme, hullet fordi alle linjer i bilder tegner inn mot det og fordi dette mørket befinner seg sentralt i bildet. Dermed er det paradoksale et faktum. Den lyssatte og ganske vennlige og innbydende scenen med menneske og menneskeskapte bygg og hjemlig lys settes i perspektiv mot en følelsesløs blå himmel og et urovekkende og tett mørke mellom treleggene. 

3. Lidenskap

Det er hva den kontroversielle litteraturprofessoren Camille Paglia på så herlig vis – med klare forbindelser til tenkere som Nietzsche og Bataille - har satt opp som et skapende menneskelig og mytisk motsetningspar mellom det Appolliniske og det Dionysiske, med bakgrunn i de gamle greske gudene. Det Dionysiske da forstått som noe khtonisk, noe jordlig forbundet. Det som er natur. Og da ikke noensomhelst ”picnic”, ikke som perfekt postkortbilde-idyll, som Paglia skriver; men det grenseløse, brutale, stinkende og skumle – det som overskrider det menneskelige. Det som mennesket gjennom det Appolliniske; det ordnende, det estetiske og det rasjonelle bare må beskytte seg mot. Hos Paglia er det Dionysiske knyttet kjønnlig til kvinnen og det kvinnelige. Mens det Appoliniske, det byggende forsvarsverket er bygget etter mannlige prinsipp. 

Hos Øystein Lønn er det også kvinnene som tilsynelatende tar den truende Kosmosfølelsen med mest ro. Nærmest som om de er forbundet med dette på en annen måte enn mennene. Mens kvinnene i Lønns univers opptrer med ro og verdighet, med en slags mystisk tilstedeværende og sikker måte; er det mennene som mer eller mindre desperat forsøker å finne strategier, metoder, systemer og strukturer. Det er mennene som er usikre og som etter beste evne forsøker å bygge sine forsvarsverk enten de er fysiske eller sosiale.

Ikke minst er dette sterkt og sanselig tilstede i den ellers litt utypiske Lønn-romanen Maren Gripes nødvendige ritualer. Maren gripes av naturen på et vis som ryster, ikke minst de mannlige, andre karakterene i boka og kanskje også leseren. Nærheten til sjøen, og det golde lynglandskapet på øya, er så intens at sjøbrisen og luktene nærmest slår mot deg fra boksidene når du leser i boka. Som hos en annen stor norsk forfatter hvis roman-tittel rammer den ellers enkle historien inn i et stort rammeverk, det handler om: Mennesket og maktene.

Også hos Leonard Rickhard er det samme perspektivet som i Hoppers bilder bunnet i en dobbelthet, mellom naturen og mannen. Mellom menneskets byggverk og et evig Kosmos utenfor. Det er bygg, hus, som står – gjerne litt brakke-aktig – i en skog. Døren står kanskje åpen. Innenfor er det et vennlig lys (menneskeskapt) som lyssetter et menneske som kanskje står i døråpningen. Under bygget går det diverse ledninger og rør. Dette kan vi se, fordi litt av veggen er fjernet (av Rickhard). Ved bygget ligger kanskje også noen menneskelige remedier. Det kan være motoren fra et kjøretøy, eller en annen (mannlig) installasjon. Denne scenen er også naturlig lyssatt av dagslyset, fordi dette er i en åpning i skogen. Rundt scenen står trærne relativt tett. Treleggene er tydelige og hvite og danner et omringende bakteppe. Og, over det hele: en klar (blå?) og følelsesløs himmel. Kosmos.

(…) Sammen med Kosmosfølelsen gir de en plassering av vilkårene så pass langt nede, såpass tunge å bære at de kan samsvare med de erfaringer et bevisst menneske har gjort. Og nettopp her, langt nede, kan Gombrowicz si oss noe om hva vi kan gjøre, om hvilke muligheter som står til vår rådighet. Om hvordan vi kan bli frie. Frie? Frihet? Hva er Frihet? Er ikke det en problematikk som blir forsøkt lurt på oss fra det autentiske menneskets isolerte sfære? Jo. Det er opp til det autentiske menneske å bli Fri. For det inautentiske mennesket er dette noe man litt udannet kan kalle en tom floskel, et høyt besunget, men umulig bortkastet og uvirkelig ideal. Fra Gombrowicz´ synspunkt blir det overhodet å snakke om Mennesket og om at dette Mennesket skulle forsøke å være Fri, tomt, dumt, barnsliggjørende. Når hvert menneske hele tiden er avhengig av andre, når de andre preger ham likesom han ikke kan unngå å prege andre, når det på denne måten er umulig å unngå de andre og andres omgivelser, deres ting, meninger, ideer etc., når det er umulig ikke å måtte ta stilling til alt det de andre driver med, er det å snakke om Frihet i autentisk forstand totalt uforståelig. (…) Det begrep som tilsvarer Frihet (…) blir frigjøring (…) Det er en frigjøring som krever oppfinnsomhet, distanse, mot til å konstruere (slik at bevisstheten kan virke maksimalt). Det er et begrep som stiller seg avvisende overfor enhver som ønsker å bevare sin godhet, sin renhet, sin uberørthet. Det er en frigjøring som det ikke er mulig å virkeliggjøre uten å lære seg taktikk. (Om nødvendigheten av å leve inautentisk; Dag Solstad i Artikler om litteratur 1966-1985)

Er det dette også som er Thranes metode? At han forstår at det ikke nytter å flykte lenger. At det er en resignasjon overfor Naturen, Kosmos, Kvinnen. At det er det man kan gjøre: beherske spillet. Spille med. Være med på dansen, la seg føre eller også å ta føringen om det skulle behøves (eller ønskes). 

Det er ingen tilfeldighet at den norske filmatiseringen av Thranes metode (med Bjørn Sundquist og Petronella Barker i hovedrollene, regissert av Unni Straume) er filmet med visuell likhet til Edward Hoppers billedlige scener. Det er dermed kanskje heller ingen tilfeldighet at nettopp denne filmen er kjøpt inn av Museum of Modern Art (MOMA) i New York. Dansen mellom det mannlige og kvinnelige, og kvinnens mystiske forbindelse til Naturen (Kosmos) er tydelig også i Hoppers bilder. Lønn tar det videre i de mannlige strategier for å beskytte seg, for å eksistere, for å overleve.

Alt dette skvalet for et nyp. Alt dette fordi du er uimotståelig, sa han. Jeg trodde jeg var ferdig med alt det der. Men etter at jeg så deg i hagen med det våte håret, du stod like ved garasjen, noen skritt til venstre for sykkelstativet, for noen dager siden, la han til, har det vært slik. Forstår du? Sa Thrane og berørte henne så vidt på den ene skulderen. Jeg vet det, sa hun. Selvfølgelig vet jeg det. Vi vet det absolutt alltid. Hver eneste gang. Jeg har visst det siden jeg var tolv år, når noen så på meg, la hun til. Og Thrane tok opp tråden om alle utopiene. Alt dette idiotiske rabalderet om utopiene. Hva skulle jeg egentlig med alle utopiene? Jeg har aldri etterlyst dem. Jeg har aldri hatt behov for dem. Tror du menn har behov for utopier? Og hun smilte til ham; du er et barn, sa smilet og hun kysset ham lett på kinnet, lett. Ja, sa hun, iblant tror jeg at det er det eneste menn har behov for. Hun var nesten ikke i nærheten av ham da hun parerte med at hun ikke brydde seg om utopier, men om katastrofer, kvinner og katastrofer, vanlige dager da alt kan skje, sa smilet. Om plutselige utbrudd og like plutselige forandringer, sa Mol. (fra Thranes metode)

Ja, hva? Overfor dette har vi lite å stille opp med. Utopiene, strategiene og de fine strukturene blir alle latterlige, forgjengelige og forfengelige;

Jeg vet ikke, sa Thrane.

Hvorfor nøler du?

Han svarte ikke.

Er du redd?

Ja, sa Thrane.

Kom, lo hun. Du greier ikke opp i dette. La meg gjøre det. Ellers så blir det ikke til noe.

Linda Olsen i Sofia-trilogien er en trygg og sikker havn. Sofia – og Maren Gripe - er et vindu ut mot galskapen i det overskridende, i det som ligger utenfor – Kosmos, Naturen. Mol er begge deler.

Også i Hoppers bilder er kvinnen tydelig, og et slags middelpunkt mellom Naturen og det menneskelige (byggene, mennene, det rasjonelle, spillet).

Men, hvor er kvinnene hos Leonard Rickhard?

Hos Rickhard er det kvinnelige tilsynelatende ikke tilstedeværende. Og dermed trer de mannlige strategiene tydeligere fram. Det Appoliniske forsvarsverket. Byggverkene og rasjonalitetens klamrende grep klargjøres. 

Rickhard og Lønn tilkjennegir en fremmedgjorthetsfølelse, ikke bare til byen og det urbane, men til naturen, til kosmos – og dermed grunnleggende mer rystende og eksistensielt til kjernen ved det å være menneske. Fremmedgjort overfor naturen og kosmos bygger mennesket ufortrødent videre, det er det eneste vi kan gjøre. Byggverkene har en dobbelthet i seg: de er forgjengelige – de ruster, blir monumenter fra foregående tider, samtidig lever de lenger enn enkeltmenneskene. Utenfor er naturen og kosmos kanskje omskiftelig, men også evig. Fremmedfølelsen er altså ned til beinet eksistensielt.

I flere bilder hos Rickhard er mennesket rett og slett ikke lenger en del av bildet, eller i bildet. Det eneste som gjenstår er menneskets skapte konstruksjoner. Byggverkene; husene, rustne maskiner og installasjoner står som monument, ensomme i natur.

I bildene er ekko fra den tredje store norske modernisten; som ikke lenger er blant oss:

Dønninger, dønninger

På holmen

viser det gjenglemte 

lommespeilet ditt:

himmel

Dønninger

(Tor Ulven: fra Forsvinningspunkt, 1981)

Det er et innblikk til det som er hinsides det menneskelige. Over til den andre siden. Det som egentlig er skjult for oss, fordi det overskrider:

Og likevel må vi

se og se

etter det som var der

før øyet

lå åpent, det som blir igjen

etter at øyet

har sett

(Tor Ulven: fra Søppelsolen. 1989)

(…)

Øystein Lønn tok opp hansken der Dag Solstad slapp den. 

Hos Lønn spilles den ensomme mannens strategi ut. Å forsøke å rasjonalisere, å forsøke å skaffe seg en slags oversikt, en forståelse av det hele. Ofte blir denne forstyrret av kvinner som kommer inn i bildet, eller også bare i det umulige i det å nå dette håpløst autentiske. Og den gryende innsikten – alltid – av at oversikt er uoppnåelig, at alt er fragmenter. At vi alle er tilværelsens utlendinger, fremmede i fragmentene, ensomme i felleskap…

For, alltid; når hovedpersonen søker oversikt kommer han til kort. 

- Er det alt? Sa Christer.

- Det er det hele.

- Men du forteller så springende. Jeg får ikke riktig tak i det. Det du forteller er i biter.

Ruth Blake: - Det er selvsagt riktig. Jeg forteller deg det slik det hendte. Men det må du lære deg til å leve med. Alt er bare i biter. Alltid. (fra Hirtshals Hirtshals, 1975)

Christer Kramm i Hirtshals Hirtshals søker etter en form for oversikt. I en reportasje, eller i livet. Han fotograferer og han intervjuer. Én av dem han intervjuer forteller ham at hans ønske om å forstå alt er umulig:

Mener du oversikt? Du kan umulig mene at jeg skal skaffe deg oversikt. Da har du forstått lite av denne historien. En av de gode poengene er nettopp mangelen på oversikt.

Hvorfor det?

Fordi noe slikt ikke finnes. Det er en vakker drøm for mennesker fra et annet århundre.

4. The devil is in the details…

Rickhard og Lønn har også dette til felles: Bildene/Scenene trer tydelig og klart fram. Det er lett å se og forstå umiddelbart hva man ser. Ikke minst fordi alle detaljene er så tydelig beskrevet eller tegnet eller malt. Og som det heter; det er i detaljene at djevelen ligger og lurer…

Visuelt er det slik i det Lønn skriver: scenen trer tydelig fram. Alt beskrives i minste detalj og det er lett å se for seg. Det er når det hele settes sammen at strukturen og sammenhengen blir uoversiktlig.

Men altså: i bildene; detaljer og klare tydelige scener. Nesten som i det tyske ordet ”still leben”. Da jeg var barn trodde jeg at stilleben hadde noe med stille ben å gjøre, men det er selvsagt et uttrykk som beskrives kanskje mer forståelig for våre norske hoder med det engelske uttrykket ”still life”. Noe som en fotograf som Christer Kramm (Hirsthals Hirtshals) kunne ha forklart med fotografens uttrykk ”stills”. Kramm tar bilder nesten som en detektiv. Han har et slags prosjekt som er å ta bilder og sette dette sammen i en stor visuell fortelling som skal forklare noe av sammenhengene. Gjennom å ta ”stills” fra forskjellige sammenhenger skal han sy sammen den store sammenhengen. Utopisk, selvsagt. Men heri ligger djevelen. I detaljene. I fotografens fryste øyeblikk. I malerens stilleben. I forfatterens scener. Finnes det noen sammenhenger? Finnes det noen forbindelser? Eller er alle disse bildene uttrykk for forseggjorte forblindelser? 

Leonard Rickhard opptrer da også som en Christer Kramm. Kanskje er det derfor han selv framhever Hirtshals Hirtshals som en bok han gjerne vender tilbake til? Kramms metode er også Rickhards. Lik Christer Kramm fotograferer Leonard Rickhard. Han har fotografert hele Evjemoen, med sine nedlagte gamle militærbrakker. Men også andre motiver; gamle motorer, byggverk og installasjoner i et landskap. Gjerne også etterkrigs-etterlatenskaper i landskap. Etterlatenskaper etter krigen. Som er blitt liggende i landskapet. Som tause monument av drama i et følelsesløst landskap.

For det er kanskje dette; at vi plukker opp bitene. At vi lager modeller. At vi fotograferer øyeblikk av still leben. At vi bygger forståelse fra fragmentene. Men også i dette beskytter oss mot det truende og overskridende, det vi til sjuende og sist likevel ikke forstår og fatter rekkevidden av. Enten det er det uendelige og meningsløse Kosmos eller det er menneskets egen iboende grusomhet eller godhet. Detaljene og forbindelsene, men likevel mangelen på oversikt. 

Kanskje er det da heller ikke tilfeldig at kunstneren bak et av våre viktigste kunstverk ”Trett modellflybygger” har Evje som sitt spesielle sted i verden, som han stadig kommer tilbake til. Med de nedlagte gamle militærbrakkene og etterlatenskapene fra Evjemoen leir i skogen. 

Det er tilfeldig at også Øystein Lønn vender tilbake hit. Til dette landskapet. Og at de begge har dette som utgangspunkt for sine kunstnerskap – som altså også har en rekke andre forbindelseslinjer og som sett i sammenheng gir mening og som peker – i all sin antipostmodernitet – på en slående og samtidig aktualitet, vel verdt å nevne...