Stridens eple
I mytologien er eplet et utgangspunkt for strid, forfengelighet og synd – men også skjønnhet, kunnskap og sivilisasjon. Kan det dessuten handle om håp? «Om verden gikk under i morgen ville jeg likevel gå ut i min hage og plante et epletre i dag» er et fint sitat som passer verden vi lever i her og nå.
Bildet: Lucas Granach den eldre: Adam og Eva (1526)
EPLET: Det er ikke bare vakkert og velsmakende. I forbindelse med den mytiske Troja krigen kalles det «stridens eple». Gudinnen for uenighet og splittelse, Eris, er ikke invitert til det storslåtte bryllupet mellom Kong Peleus og Thetis, hvor alle de andre gudene er med. Hun hevner seg typisk - ved å så splid. Hun sender et eple av gull og på det skriver hun; «til den vakreste». De tre gudinnene Afrodite, Athene og Hera vil alle tre være den vakreste og krangelen dem i mellom må til sist avgjøres av en utenforstående. Det er helten Paris, fra nettopp Troja, som er en slags dommer i «skjønnhetskonkurransen». Alle tre gudinnene prøver med overjordiske fristelser. Men Afrodite lover ham kjærligheten til den vakreste blant de dødelige kvinnene, Helena fra Sparta. Det er bare en hake; hun er gift med kongen av Sparta. Så Paris må røve henne med seg (med hjelp fra Afrodite). Dette er startskuddet for den ti år lange krigen mellom greske bystater og Troja på dagens tyrkiske fastland, som både Iliaden og Odysseen har som sitt utgangspunkt. Helten i Iliaden; Achilles, er sønnen til Peleus og Thetis.
På fjellet Pelion (oppkalt etter Peleus) nord i Hellas dyrkes fremdeles de beste greske eplene. I dag er alle landsbyene her oppe kristne (gresk-ortodokse). Paulus snakket og skrev på gresk og reiste rundt nord i Hellas og forkynte på et tidlig tidspunkt etter Jesu død. At Eva var utgangspunkt for syndefallet er jo kjent. Men tusen år før Paulus ble det altså fortalt om eplet som stridens frukt, med element av forfengelighet, konflikt og tap av uskyld.
DRAMATISK URMOTIV: Gulleple-frøene ble til slutt plantet i en hage «lengst vest» hvor nymfene Hesperidene og en diger dragehund fikk vokte frukthagen. En av Herakles/Herkules tolv umenneskelige utfordringer var å stjele et av eplene – et tidlig eksempel på epleslang. Hva med Eva? Og frukten som ble plukket i trass - mot det gudelige forbudet. Syndefallet, stridens eple og Hesperidene er gjentatte motiv i kunsten. Vestlig kultur er født med disse dramaene som utgangspunkt. Uten syndefallet; intet liv, synes å være den forsonende holdningen i John Miltons «Paradise lost» (1667) hvor Eva argumenterer for at en nærmest vegetativ tilværelse uten kunnskap om godt og ondt, eller med dødsbevissthet, innenfor paradisets høye gjerder ikke egentlig er særlig attraktivt: «thus to dwell/ In narrow circuit»?
EPLEKRIGEN er en legendarisk og morsom kultfilm fra 1976 i Sverige. Regissert av Tage Danielsson med blant andre Monica Zetterlund og Hans Alfredson i noen av rollene. En liten søvnig fruktbygd i Sverige blir overveldet av storslåtte planer om et slags Disney-land aktig prosjekt (eller skulle man si et Google-aktig byggeprosjekt) hvor det loves mange arbeidsplasser. Ordføreren investerer alt hun har i planene, som imidlertid betyr at både alle frukttrærne, naturen og alt det som i utgangspunktet var den søvnige lille landsbyen står i fare for å forsvinne. Med hjelp fra alver og naturens egne magiske krefter får en gruppe idealister stoppet planene og redder både epletrærne, naturen og landsbybeboerne fra turbokapitalismen.
Utenom underholdningsverdien i den gamle filmen er det et interessant og stadig svært aktuelt tema: hvordan er det vi forholder oss til natur? Både den ytre og vår egen indre. Å kutte ned trær og øde-legge natur ser ut til å være en inngrodd modus for mennesket. Hva med heller å plante et epletre?
PLANT ET EPLETRE! «Hvis verden gikk under i morgen ville jeg likevel ha gått ut i hagen og plantet et epletre i dag». Sitatet er visst feilaktig tillagt Martin Luther, men fint er det uansett. Kanskje kan vi heller knytte det til George Orwell; som skrev flere fine essay hvor han forklarer sin poetikk som en slags livsfilosofi eller politikk. Blant annet i A good word for the vicar of Bray (1946) som handler om nettopp det å plante et tre for neste generasjoner, selv om virkeligheten rundt deg ser dyster ut. Treet lever lenger enn oss, det gir skygge, frukt og glede. Da Orwell som den seriøse og politiske forfatteren han var – i mellomkrigstidens politiserte offentlighet - ble anklaget for å lefle for mye med hagearbeid (som var hans store lidenskap i livet) svarte han at det er nettopp dette flere burde gjøre. Ekkoet fra Voltaires Candide «Man må dyrke sin egen hage» kan høres…
Et epletre må krysspollineres med blomstene fra en annen sort eple for å bli frukt. Hvis epletreet vokser fram fra frø blir det en helt ny og egen sort, med unik smak og form på eplene. Ikke rart det er 7500 kjente kultiverte sorter i verden (400 i Norge). I tillegg til de kultiverte finnes det en rekke sorter ville epler. Men, i den globale handelen er det bare 15 sorter i omløp - og strømlinjeformingen truer mangfoldet…
På mange vis ligner epler og mennesker. Så er da også eplets historie og vår kultur tett forbundet med hverandre. Historien om eplet er historien om oss.
