Å bygge seg ut av en krise

Essay på trykk i nettmagasinet Psykologisk i 2022:

Høsten 2019 overlevde jeg et hjerneslag. Da var jeg allerede i gang med å bygge en båt og skrive en bok om det. Å fullføre båtbyggingen og bokskrivingen etter hjerneslaget var meningsfullt både som oppbygging av meg selv, som rehabilitering og dessuten for å forstå bedre det litt mer eksistensielle grunnspørsmålet i boka: hva er en båt egentlig, dypest sett. Ettervirkningene av slaget lever jeg videre med - ikke ulikt trebåt-eierens forståelse av sprekker som må trutne, mulige kvisthull og levende treverk...

Høsten 2019 var jeg kultursjef i Risør i 100% stilling. I tillegg var jeg forfatter i tilnærmet 50%, med den siste utgivelsen fra 2018 - en bok som ble oversatt til tysk og svensk. Samme høst var jeg blant annet med den norske delegasjonen til Frankfurt bokmesse. Som om jeg ikke hadde det travelt nok så meldte jeg meg på et kurs i båtbygging denne sommeren. Det var en Agder-pram vi skulle bygge, jeg og 7 andre kursdeltakere. Det som var tiltrekkende med kurset var nettopp det både konkrete og autentiske i å bygge en båt, det jeg ante som en meditativ ro i aktiviteten og dessuten tanken om at det å bygge min egen lille båt kunne være et godt utgangspunkt for å angripe det svært omfattende temaet "båtens historie".

Bunnbordet var spent ut og de første sidebordene var påbegynt - og sammen utgjorde disse plankene en slags båtform når vi kom ut i november måned. Jeg hadde pløyd gjennom en god del litteratur rundt båt og båtens historie, og ikke minst satt meg inn også i skogens historie - ettersom det konkrete vi holdt på med var treverket. Et verk i nakken hadde plaget meg de siste par ukene. Jeg satt en frokost-morgen og funderte over dette med at skogen og havet møtes i båten, og at det er klodens to lunger - en grønn og en blå - mens nakken verket og skulle prøve å bøye nakken for å "knekke opp" litt da jeg opplevde et slags skudd i hodet som fikk alt til å snurre rundt som i en vill karusell. I det jeg falt fikk jeg røsket med meg mobiltelefonen og ringt etter hjelp. Det viste seg at det var en ambulanse bare to minutt unna - og jeg kom raskt på sykehus; men selve slaget utviklet seg langsomt og jeg lå, delvis bevisst, to døgn på intensiven - og svevde mellom liv og død - før karusellen sakket farten og diagnosen kunne stilles. Store deler av venstre lillehjerne var død - og andre deler av hjernen måtte ta over. Etter et par uker til sengs kunne jeg sakte men sikkert reise meg i sengen, så forsøke å stå støtt uten å falle og til sist etter en måned gå skritt for skritt, støttet av fysioterapeut på sykehuset og på Kongsgård rehabiliteringssenter i Kristiansand. Etter en drøy måned kunne jeg gå på egenhånd små turer på skogs-stiene rundt Kongsgård og jeg fikk komme hjem til jul. På nyåret gikk jeg i barndommen på sett og vis ved at jeg gikk turer ned til fjæra, og balanserte på fjæresteinene - slik jeg jo gjorde som barn.

Kunne jeg, et par måneder etter den traumatiske hendelsen, gjenoppta båtbyggingen? Jeg ble svimmel av å bøye meg. Kanskje var koordinasjonen også svekket. Og, hva med boka - kunne jeg fremdeles skrive - var logikken, språket, følelsene og fornuften det samme som før? Og, skulle jeg også prøve å komme tilbake til jobben som kultursjef?

Mange spørsmål - og det som slår meg i dag er at følelsen av krise kanskje nettopp besto i en situasjon av (tvungen) stillstand.

Jeg var 45 år, ung og sprek. Aktiv terrengløper, i full jobb og med et forfatterskap på si. Dette var mitt første møte med alvorlig sykdom, og første gang jeg har blitt behandlet av andre som pasient. Dette opplevdes reduserende og dermed ydmykende. Ikke noe jeg ønsket å være lenge i. Alle rådene jeg fikk handlet om at jeg måtte "ta tiden til hjelp" eller "ta den tiden du trenger". Men jeg hadde ikke tid til å lytte til det. Om noen i månedene etter slaget fortalte meg om eventuelle ettervirkninger og konstante svekkelser tror jeg at jeg overhørte det, og satt igjen med inntrykket som også noen av helsepersonellet faktisk uttrykte: ting vil bli som før. Hvis du får spørsmål om du vil ha hjelp, takker du nei. Poenget (skjønner man lenge etterpå) er at du må få hjelp - eller gi hjelp - likevel, det er som regel avgjørende for å komme videre. Når man står i en krise er alt man ønsker å komme tilbake til "normalen". Når man er vel igjennom krisen og virkelig har forstått den innser man i beste fall at det ikke finnes noen normal. Det er kanskje det man ofte ser på som en form for klokskap i kjølvannet av kriser.

Jeg presset meg hardnakket på jobb og sjanglet avgårde på møte etter møte - hvor jeg ikke fikk med meg særlig mye av det som skjedde rundt meg. Hjemme igjen etter arbeidsdagen var jeg en zombie som holdt til på sofaen og ikke fikk med meg særlig mye av det som skjedde i hjemmet.

Det var ingen tydelige ytre tegn på slag. Ingen skjevheter, utydelig tale eller noe annet. Jeg så ut som før og jeg ble behandlet som før. Men jeg var ikke som før og dette skapte konflikt på arbeidsplassen og frustrasjon hjemme. Dessuten frustrasjon i meg selv.

Da det igjen ble jul krøp mørket som hadde lurt og lusket i hushjørnene fram og fortærte meg og jeg følte jeg befant meg på havets bunn. Depresjon diagnostiserte fastlegen og jeg var på ny fullt sykemeldt og fikk en ny tur tilbake til Kongsgård. Alt var ikke som før. Noe var vesentlig endret. Redningen min ble møtet med nevropsykologen Jan Brunner. En norsk Oliver Sacks som ikke så meg bare som pasient, som en sykdom, men som et menneske med nye utfordringer som følge av en skade på hjernen. Men, kanskje var nettopp denne skaden ikke større enn at det kunne gå an å leve et godt og meningsfullt liv likevel? Hva så om du gir avkall på jobben som kultursjef - er du ikke også forfatter, og båtbygger? Samtaleterapien - sammen med den fysiske båtbyggingen - hadde dobbel effekt.

Etter flere timer med Brunner begynte jeg å forstå hva skaden på venstre lillehjerne betydde for meg og mitt virke. Man kan kanskje ikke komme over en krise uten at man virkelig forstår hva krisen faktisk består i? Muligens er det den primære feilen som ofte gjøres, at man møter kriser, sykdommer eller skader så og si på overflaten - på instrumentelt vis - uten å gå dypere ned i hele komplekset: som alltid består av både skaden i seg selv og ikke minst personen som møter denne, med hele sin personlige kompleksitet.

Parallelt med min gradvise tilbakekomst, nytt sammenbrudd og etterhvert forståelse for at jeg måtte si opp jobben min fortsatte jeg altså med både å bygge båt - og å skrive om det.

Uten jobben å tenke på kunne jeg konsentrere meg om båtbygging og bokskriving, og det var selvsagt mer enn nok. Jeg fortsatte også med timer hos Brunner og lese meg opp på nevrologi, psykologi og krise-litteratur i tillegg til all båt-litteraturen. At alt dette sammenfalt med pandemien med sin isolasjon og unntakstilstand forsterket følelsen av "å bygge seg ut av krisen". Som Noah med arken sto jeg - ute av stand til å reise noe sted - og bygde båten min. Med god hjelp fra mer kyndige pensjonister som også bygde båt, og som ikke hadde lest seg til sin kunnskap - men lært det fra sin far. Vi bygget etter klinkbygg-metoden, nedarvet fra vikingene og deres ukjente bronsealder-forfedre, hvor man klinker de overlappende sidebordene sammen med nagle og roe. En gang i tidlig historie ble sidebordene sydd sammen, med vidjespenning eller annet seigt materiale. Derav uttrykket båtsøm. Å sy sammen bitene i livet ble åpenbart viktig for meg. Slik bare de eldre kan nå kanskje: å stoppe hull (i sokken), eller også leger som syr sammen større åpne sår. Mens jeg kjente lukten av treverket jeg høvlet og satte sammen til noe som mer og mer lignet en båt kjente jeg igjen følelsen av å sitte høyt og trygt plassert i treet, den store grana, ved barndomshjemmet. Til alle tider har vi lagt noe magisk til trærne, en klokskap, de har - som er mange hundre (ofte tusen) år eldre enn oss. Lik båten som skal flyte, som skal bære oss over. Som skal bære alle byrdene vi legger i den - over havet. Som er "uendelig" og dypere enn vi klarer å tenke oss.

Det er ikke uten grunn at såkalt friluftsterapi, eller andre måter å bruke natur som en slags medisin, brer om seg. Novalis´ gamle utsagn om at vår tids uro kommer av at vi har fjernet oss fra naturen (som vi jo er en ubrytbar del av) er talende for en slags overordnet sykdom i samfunnet. Og ja: når man bygger en båt - eller er ute og ror - så forstår man det jeg en gang fnøs av: at man må ta tiden til hjelp, og ta den tiden man trenger.

Jeg hadde satt av ett år til å bygge prammen min. Det tok to år. Men det ble båt, og selv om jeg var sikker på at den skulle synke da jeg første gang satte den ut (så forberedt at jeg hadde badebukse på) så fløt den faktisk. Og nå har jeg hatt to somre med ro og roing i skjærgården. Den andre sommeren tok den inn litt mer vann og måtte trutne lenger før bruk. Men da lærte jeg at man - dersom man blir utålmodig kan tette de verste sprekkene med margarin. Det tetter godt men er samtidig fleksibelt slik at når båten endelig trutner presses margarinet ut.

Båtbyggingen fungerte rent faktisk som medisin. Ved at jeg utsatte meg (og min skadede hjerne) for ubehaget i å bøye meg, høvle og holde på. Regne ut brøker og koordinere slik at det ikke ble for store sprekker i skroget og at byggverket holdt sammen med spant og bunnstokker. Kanskje var det dette de andre delene av hjernen trengte av utfordring for å lære og utvikle seg? Svimmelheten og koordinasjonen ble betydelig bedret i prosessen, det er det liten tvil om. Selv om jeg fremdeles har rester igjen av dette som kanskje aldri blir helt hundre prosent så er det vesentlig bedre.

Nevrolog-filosofen Oliver Sacks snakker om en "case history" (en epikrise) som en novelle. Det er aldri (bare) en pasient, men et menneske fastholder han. Ikke sykdommen i seg selv - men hva sykdommen gjør med akkurat denne personen, og denne personens helt unike livshistorie. Enhver alvorlig sykdom, skade eller krise innebærer som oftest å miste en del av seg selv. Det fører uvegerlig til en eller annen form for sorg og følelse av tap. Men dermed kanskje også muligheten for å gjenoppdage, gjenfortelle eller skape noe nytt.

"Narrative is the central part of medicine", sier Sacks, med et slags historisk ekko helt tilbake til Hippokrates og andre folk som Herodot, Homer og Aristoteles i dagens eldgamle Hellas.

Da jeg skulle gi ut boka om båten var jeg i grunn enda mer usikker enn i sjøsettingen av båten. Kunne jeg fremdeles skrive? Var det narrativet mitt jeg ville ta tilbake kontrollen på - for å bli et helt menneske igjen, selv med en tapt del av det som en gang hadde vært meg?

Det sies svært ofte - med rette - at ethvert slag er forskjellig. Det er den dødeligste sykdommen i landet, og svært få kommer tilbake til arbeidslivet. Likevel mangler helt grunnleggende oppfølging i de alle fleste tilfeller. Forskningen og rehabiliteringen synes å være merkelig på bakbeina - selv om det også er ganske utbredt: hvert år rammes 12.000 personer av hjerneslag i Norge.

Noen av virkningene fra slaget som jeg, venner og kolleger og kanskje aller mest mine nærmeste legger merke til - og som jeg har diskutert med og fått bekreftet fra nevropsykologen Brunner fikk jeg også bekreftet da jeg møtte andre folk som har hatt slag i ulike foreninger og lokale lag for "slagrammede".

Det ligger en del subtile følelsesregister i venstre lillehjerne. Jeg var en betydelig spakere utgave av meg selv nå. Noe lavere på serotonin. Mørket lå - og ligger - lurende i hushjørnene. Tålmodigheten er betraktelig tynnere. I alle fall når jeg er sliten. Og sliten er man nesten hele tiden. Noen av marerittene jeg har hatt de siste par årene handler (foruten flashbacks til ambulansen) om at jeg beveger meg som i sirup, at hvert skritt koster krefter. Jeg kan fremdeles løpe i skauen (takk og pris!) men det er vanskelig å dosere kreftene og jeg tar meg derfor aldri helt ut. Fordi jeg vet at det ikke lenger er et reservebatteri og når det er tomt er det faktisk helt tomt (i lang tid). Det som jeg alltid har likt svært godt er selskap, sosiale sammenkomster og være ute på bar, konserter og festivaler. Toleransen for bakgrunnstøy er nå svært lav og alle symptomene som: svimmelhet, ustøhet, vondt og trykk bak i hodet, tinnitus og en stormende form for trøtthet kommer irriterende fort - også når jeg jo har det gøy. Når jeg har det slik er det som en slags influensafølelse i kroppen.

Men, etterhvert begynner man å kjenne kroppen og hodet sitt mer - den nye situasjonen - og det går fint an å leve med. Jeg kan godt gå ut på kvelden, på konsert eller holde en forfattersamtale på scenen nå uten at det blir for ille. Ja jeg kan sågar nyte det. Så lenge jeg vet å hvile før og etter. Man lærer å kjenne sitt nye selv.

Og resultatet av lavere serotonin, lavere selvfølelse: som forfatter betyr det kanskje noe? Har jeg blitt mer empatisk, mer lyttende, søkende i min usikkerhet? Kan det snus til noe positivt - og betyr det at jeg skriver bedre enn før mon tro. I innspurten av boka om båten gjorde jeg noe jeg ikke har gjort før; jeg ba to gode forfattervenner - foruten den vanlige redaktøren min - om å lese manus grundig og gi meg tilbakemeldinger. Og, kanskje mer enn før, så lyttet jeg og endret ganske mye på bakgrunn av innspillene. Mange som har opplevd krise har kanskje søkt til TedX og YouTube klipp med den amerikanske forfatteren og foredragsholderen Brene Brown, som prediker hvordan sårbarhet er lik styrke. Brown surfer jo selvsagt på både dypere og mer allmen viten om nettopp sårbarheten som en livsbetingelse. Likevel er dette skjult for overflaten og hverdags-samfunnet, merkelig nok.

Før slaget hadde jeg også en tendens til gjentagelser og fokus på detaljer. Men etter slaget ble dette forsterket en god del. Slik at min kone har måttet påpeke det. Jeg skjønner henne godt. Det må være irriterende når jeg gjentar ting ofte, og gjerne små detaljer og tilsynelatende "uvesentlige ting". Paradoksalt også kanskje for en som i utgangspunktet har en filosofisk tilnærming til mange ting. Men, som jeg diskuterte med nevropsykolog Brunner: kanskje er dette også et typisk trekk for kunstnere og forfattere. Noe som er nødvendig i den kreative aktiviteten det er å skrive og skape?

Det er ikke mange forfattere som har hatt slag. Anne Karin Elstad er en av få norske (utenom meg og Anne B. Ragde de siste par åra; alle tre faktisk fra Trøndelag) og ellers er det jo kjent fra mer faglig litteratur internasjonalt at nevrologen Jill Bolte Taylor skrev en bok om og fra sitt eget slag (My stroke of insight).

I en av de mange filmsnuttene av Oliver Sacks på nettet ser man ham sammen med en av hans pasienter, en kunstner med sterkt utagerende Tourettes syndom. Sacks snakker om at denne kunstneren ved å lære seg å leve med sykdommen har fått en forløsning som kunstner. Maleriene vi får se er unike i sin sterke uttrykksfullhet og det er lett for oss å se at det er en eller annen sammenheng mellom de sterke fysiske utbruddene kunstneren har og de sterke og uttrykksfulle bildene hans.

Det verste med folk som lever i en krise, med en alvorlig sykdom eller sorg er at vedkommende blir svært selvsentrert. Naturlig nok. Det skulle bare mangle. Men, det betyr jo at man ikke nødvendigvis oppfattes som sympatisk heller. I verste fall avvisende og vanskelig å hjelpe.

Kanskje er det også det jeg tar med meg videre. I perioden nå etter at båten forlengst er på vannet og godt brukt og ikke minst etter at boka er ute og har fått gode anmeldelser har jeg turnert rundt med den. I kjølvannet av alle bokbadene, alle møtene og all responsen jeg har fått fra lesere, nye og gamle kjente som har dukket opp rundt omkring i landet har det gått opp for meg at det var dette jeg savnet i den boblen av krise jeg var i - både min egen personlige, samfunnets pandemi-krise og en slags overordnet følelse av syndflod og dommedag i medieoffentligheten - jeg savnet felleskapet. Andre mennesker.

Det slo meg jo selvsagt også at dette dessuten er båtens innerste vesen; hva en båt egentlig, dypest sett, er. Det arketypiske kommunikasjonsmidlet som binder oss sammen.

Da vi vandret ut av Afrika for hundretusen år siden er det sannsynlig at vi laget enkle båtfarkoster og båten er sånn sett eldre enn hjulet. Båten er et kommunikasjonsmiddel og som sådan er det langt eldre enn alfabetet. I mytene, religionen og litteraturen er båten dessuten farkosten som frakter oss over ufarbare farvann til døden og til nytt liv.

En gang i den faktiske historien var det slik at båtene som vi brukte til jakt, fiske og enkel transport tok oss videre - ut i det ukjente. Båten er premisset for det vi i dag tar for gitt: det globaliserte samfunnet. Arken til Noah, båten til Utnapisjtim i Gilgamesh-eposet fra det gamle Sumeriske riket et par tusen år før Kristus og den lille punten som Kharon brukte over Acheron/Styx, Osebergskipet til Osebergdronningen eller Khufuskipet til faraoen Khufu, ofrede båter fra bronsealderen som dukker opp i myra, helleristninger som nesten alltid har et overtall av båt-tegninger: de forteller alle om båten som arketypisk del av det å være menneske. Den gamle kristne salmen om at "min båt er så liten og havet så stort" har gjenklang i det eksistensielle gjennomgangsmotivet som Schopenhauer viser brutalt ærlig i en slags oppsummerende filosofisk maksime:

"Just as the boatman sits in his small boat, trusting his frail craft in a stormy sea that is boundless in every direction, rising and falling with the howling, mountainous waves, so in the midst of a world full of suffering and misery the individual man calmly sits, supported by and trusting the principium individuationis, or the way in which the individual knows things as phenomenon. The boundless world, everywhere full of suffering in the infinite past, in the infinite future, is strange to him, is indeed fiction. His vanishing person, his extensionless present, his momentary gratification, these alone have reality for him".

Eller: som det jo var for meg da jeg sto midt i krisen og ikke hadde tid til å reflektere for mye over at jeg sto midt oppe i en krise men snarere bare ville bygge meg en vei ut av den (slik det alltid er i religionen, mytene, litteraturen; hvor håp, tro og kjærlighet trumfer de schopenhauerske livsvilkårene). For å avslutte kan man gå til lyrikken fra den gamle skotske folkesangen, popularisert av Pete Seeger med flere (selv hører jeg det med Bob Dylans raspende stemme):

The water is wide

I can´t cross over

And neither have I wings to fly

Build me a boat

That can carry two

And both shall row, my love and I

Anvendt og anbefalt litteratur:

Jill Bolte Taylor - My stroke of genius 2008

Sue Stuart-Smith - The well gardened mind 2020

Åste Dokka - Leve vanskeligere 2020

Kaja Nordengen - Hjernen er stjernen 2016

Torolf Kroglund - Historien om båten 2022

Flere bøker av Oliver Sacks; som:

The man who mistook his wife for a hat

Musicophilia

Awakenings

...og dessuten en rekke interessante filmsnutter med og om Oliver Sacks på YouTube

samt i katalogen på: www.oliversacks.com

Se alle episoder av Filosofisk poliklinikk fra Litteraturhuset i Bergen på YouTube

og Brene Browns TedX foredrag om "The power of vulnerability" (ligger også på YouTube)