Virkelig litteratur

Tenk hvis de tre forfatterforeningene hadde blitt enige om at all litteratur er verdifull. Det hadde vært et sterkt våpen i en tid hvor kulturen kommer til å angripes.

Det er ikke bare hvermansen som undrer seg over hva en forfatter er. Nå ved årsmøtet i NFFO er det verdt å undre seg over at ikke engang organisasjonen selv klarer å forklare hva det dreier seg om på en pedagogisk måte overfor politikerne. Da NFFO prøvde seg på kulturpolitiske kampanjer som var rettet mot forfordelingen av skjønnlitterære forfattere kontra sakprosaforfattere, måtte de snakke kulturråds-språket og kalle sakprosa for kunst.

For de som driver med kunst, får midler. I Norge blir de aller fleste skjønnlitterære bøker kjøpt inn gjennom Kulturrådets innkjøpsordning til folkebibliotekene. Bare et fåtall blir såkalt «nullet». For sakprosabøkene blir derimot bare et fåtall kjøpt inn, mens det store flertallet blir «nullet».

Politikerne tenker vel at fagbokforfattere har jobb i akademia og ikke trenger pengene i samme grad. Det er derfor det aldri blir noe skikkelig løft for innkjøpsordningene for sakprosa.

Svært mange av NFFOs medlemmer er riktignok akademikere som skriver bøker på si. Det gjenspeiles i et litt arkaisk navn hvor det understrekes at det er en forening for fag-litterære forfattere (og oversettere). Likevel er noen av de mest kjente og sterkeste forfatternavnene i Norge for eksempel: Åsne Seierstad, Morten Strøksnes, Simen Sætre, Erika Fatland, Hilde Østby, Kristina Quintano m.fl. ikke først og fremst faglitterære forfattere, eller akademikere med bok på si. De skriver litteratur. Altså (skrive)kunst. De er yrkesforfattere og frilansere. Jeg selv regner meg i denne kategorien. Jeg prøver å skrive litteratur om og fra virkeligheten mot alle odds og bedre vitende, kan man si.

Noen av bøkene jeg har skrevet…

Tenk hvis sakprosaforfattere og skjønnlitterære forfattere var likestilt kulturpolitisk, i medieoffentligheten og representert i to foreninger som samarbeidet tett. Jeg vet ikke hva løsningen her er. Kanskje burde akademikerne (fagbok-forfatterne) lage sin egen forening og vi andre sakprosaforfattere ha en egen forening? Kanskje vi heller skulle gått over til Forfatterforbundet? Det er ikke bare lett dette; for fordelingen av stipendmidler, innkjøp og statens litteraturpolitikk er komplisert.

Hvis vi skal beholde dagens organisasjonsstruktur må fagbokforfatterne/akademikerne og sakprosaforfatterne/frilanserne stå sterkere sammen til tross for delvis divergerende mål. Burde man starte med å gi organisasjonen et mer samlende navn?

God litteratur

Ser man utaskjærs er det et større perspektiv rundt sakprosabegrepet: er det (skrive)kunst? Ja. Selvsagt! Jeg tenker først på Svetlana Aleksejevitsj. Så ramler de alle fram, mine forfatterforbilder: Bruce Chatwin, Fredrik Sjöberg, Jon Krakauer, Kerstin Ekman, Barbara Ehrenreich, Joan Didion, Rebecca Solnit, Ronny Ambjörnsson og Geoff Dyer.

Noen av mine helter skriver sakprosa/non-fiction: jeg tenker det er litteratur og sågar god litteratur

Sistnevnte avviser skillet mellom skjønnlitteraturen og sakprosaen i Det jeg egentlig ville si (Flamme 2016): «et skille som ikke lar seg opprettholde. Fiksjon, ikke-fiksjon – disse glir over i hverandre hele tiden. (…) Denne avvisningen er noe av det bøkene mine dreier seg om. Jeg tenker på dem som, ja, hva skal jeg si? Jo, nettopp, bøker. (…) Poenget er at teknikkene stort sett er de samme i skjønnlitteratur og sakprosa». (…) «Min innvending gjelder folk i romanforfatterleiren med deres ubestridte antagelse om at romanen, uavhengig kvaliteten til hver enkelt av dem, på et eller annet vis skulle være overlegen».

Lærebok vs boklig lærdom

Den generelle sakprosaen tilbyr noe annet enn fagbøkene, noe vi vil trenge mer av fremover. Det er forskjell på å lese en bok i klasserommet for å lære om et tema og en bok du har på nattbordet, også for å lære om noe – og i tillegg noe om deg selv. Fagbøker og læremidler er  konkrete og lettfattelige entiteter på en helt annen måte enn sakprosa  basert på journalistikk eller essayistikk.

Den litterære holdningen handler om å ta leseren med seg inn i en situasjon hvor leseren selv deltar. Hvor mange små og tilsynelatende lite relevante detaljer bidrar til å gjøre det beskrevne mer levende. Det er en kunst å få det til. De beste sakprosaforfatterne gjør det på lik linje med skjønnlitterære forfattere.

Med fremveksten av kunstig intelligens, som vil kunne erstatte mye av fagbøkenes funksjon,  blir det et enda større behov for nettopp den personlige og originale forfatteren, som ikke bare sammenfatter det som fins om et tema – men drar det et steg videre, i sitt eget språk.

Det er ikke litteraturens jobb å gjøre verden mindre, og mer oversiktlig, men snarere det motsatte: å beskrive virkeligheten som så kompleks, mangetydig og stor som den faktisk er.

Hva må gjøres?

Splid og sekterisme synes å prege alle kunstnerorganisasjonene i Norge. Vanlige folk ser på dette og får bekreftet fordommer og stereotyper. Kulturpolitikerne (om det fins noen) rister på hodet – og politikken står på stedet hvil. Det er synd. Fordi de som har laget uro har gode poenger. Fordelingspolitikken mellom de ulike gruppene er både gammeldags og urettferdig. Forfatterforbundet har rett når de peker på skjevheter i stipendfordelingen for skjønnlitteratur. NFFO har rett når vi peker på skjevheter i innkjøpsordningene mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Det heter at når krybben er tom bites hestene. Krybben er imidlertid ikke tom (enda: det kan bli verre med FrP i regjering eller  Høyres forslag om bok-moms). Foreløpig er det først og fremst forvirring og skjevheter i forståelsen av hva en forfatter er, og dermed også hvor pengene skal gå.

Alle må anerkjenne at generell sakprosa er like verdifullt som skjønnlitteratur, og vi må ha ordninger som sørger for at de som lever av å skrive bøker, får lønn for arbeidet. Dét er et superenkelt utgangspunkt som gjør at de riktige organisasjonsstrukturer, en opplyst debatt og en fornuftig politikk kan følge.

Å plante et epletre – og håp

«Om verden går under i morgen, vil jeg likevel gå ut i min hage og plante et epletre i dag!» er et vakkert og tankevekkende sitat som ofte tillegges Martin Luther. Sitatet passer spesielt godt til historien om epletrærne i Sveins gate 15 i Larvik. I hagen som en gang tilhørte familien Sachnowitz.

Både sitatet og historien om Sachnowitz sine epletrær passer også vår urolige tid. Vi må ikke miste håpet. Og vi må plante og dyrke for morgendagens generasjoner. Eplet er jo kunnskapens frukt – og noen ganger kan det smake bittersøtt eller surt. Men med kunnskap evner vi å skille mellom godt og ondt. Det gir oss både frihet og ansvar.

Jeg ga ut en bok om eplet i fjor høst. Om eplets historie og rolle i myter, religion, kunst og litteratur. Det er en grunn til at du umiddelbart forstår hva logoen bakpå iPhonen din viser til. Eplet er ikke bare frukten over alle frukter, men et symbol på menneskets forhold til naturen og en slags (eple) kjerne i hva det vil si å være menneske. I arbeidet med boka reiste jeg blant annet til eplets opprinnelse: Almaty i Kasakhstan. Jeg var rundt i hele Europa. Men også her hjemme så klart. Et av stedene jeg måtte innom var i Larvik. Da var nettopp de 8 epletrærne som står i Sveins gate blitt fredet, på samme måte som huset, fordi de forteller en viktig historie. Les mer her: https://vestfoldfylke.no/no/aktuelt/fredningen-er-rorende-og-symboltung/?fbclid=IwZXh0bgNhZW0CMTEAAR2IMlWFzALQJPX3nsQypAhHHbuFEBkI7I6cHO_vuIJU23kXdF8AJSOWlxc_aem_v-ZI7k7R4SrFXZw_MUgSTg

Frida Sachnowitz foran et av epletrærne, ukjent dato. Bildet ble gitt av familien til Larvik museum

Ikke langt unna, litt lenger øst, lå jo også Osebergdronningen begravet, blant annet med 54 epler i en stor tønne. I norrøn mytologi hadde eplet en helt spesiell plass: de gjorde gudene udødelige. Ikke ulikt kelternes tradisjon, hvor Avalon betyr eple-øya; og hvor eplet var avgjørende for å nå den andre verden. I gresk mytologi er eplet «stridens frukt» og faktisk opphavet til all vestlig litteraturhistorie. Og så har vi jo den bibelske fortellingen om Edens hage.

Epletrærne i Sveins gate ble plantet ikke lenge etter at Sara og Israel Sachnowitz flyttet inn der i 1922. Det var et epletre for hvert av barna i familien – i alt åtte. Sachnowitz-familien var en kjent og kjær familie i byen, med mye musikalsk talent og ikke minst for forretningsdriften på Torvet. Som vi vet ble de alle sendt til konsentrasjonsleir av Nazistene under andre verdenskrig. Alle døde, enten i gasskammer eller i fangenskap under grusomme forhold. Alle unntatt Herman, som var 21 år da han ble sendt til Auschwitz i 1942. I 1976 skrev han sin sterke historie i Det angår også deg. I en passasje i boka står han, nettopp tilbake og feiret med hornmusikk, etter at alle gjestene er dratt – og ser ned i hagen, hvor de åtte epletrærne som symboliserer hans familie fremdeles står.

Onsdag 26 mars kommer jeg til Larvik bibliotek for å snakke om eplet, med utgangspunkt i nettopp dette. De åtte epletrærne i Sveins gate og sitatet som ofte (visstnok feilaktig) ble tillagt Martin Luther. Dette er i sammenheng med at biblioteket setter fokus på krigen de kommende to ukene. En annen forfatter som levde og virket under krigen og som har fått fornyet kraft i vår urolige tid er George Orwell. Blant annet treffer hans beskrivelse av autokratiers «nytale» i dag. Han var også en ivrig hobbygartner, som blant annet plantet epletrær.

Hva er det med eplet som gjør at det symboliserer håp? «Hage-arbeid er det motsatte av krig» er det visst noen som har sagt, og det er mye rett i det. Å plante og dyrke et lite stykke natur, og nyte frukten av det – gir i alle fall en særegen glede. Hva skal vi kjempe for om vi ikke kjenner skjønnheten? I hagen ser man årstidene og hvordan forråtnelse og død bare er et forstadium til nytt liv. Det er noe magisk ved det, er det ikke? Tiden nå, våren; med all oppvåkning: dét er en slags medisin mot den konstante nyhetsstrømmen som ærlig talt er ganske deprimerende. Og kanskje er det sånn at verden ikke går under akkurat i morgen likevel – og hva kan vi gjøre i dag da?

Foto: Siv Abrahamsen. Epletrærne i Sachnowitz hage bærer ennå frukt. Snart hundre år etter at Israel Sachnowitz plantet dem…

Om Hamsuns natur- og norsk naturprosa eller: vår kulturs forhold til natur

Forskjellen mellom Knut Hamsuns Pan og Markens grøde kan være en god innfallsvinkel til en diskusjon om norsk naturlitteratur og vår kulturs forhold til natur. «Det norske» er bygget på naturnærhet – men, har vi mistet det? Hvordan forholder vi oss til det ville (og det kultiverte)? Både Kassandrasyndromet; å hele tiden rope krise, og Arne Næss-syndromet; å tro på naturens perfekte orden og besjele naturens menneskelige trekk, er åpenbare feilspor som gjør vår tenking og skriving om natur svak. Hva er en vei ut av dette og hva kjennetegner god naturlitteratur?

Pan er en av de mest naturlyriske romanene Hamsun skrev. Det er mye natur generelt hos Hamsun, men Pan skiller seg ut. For i forfatterskapet ellers er naturen kanskje mer en kulisse eller noe som hovedpersonene baler med, på en aktiv og kultiverende måte – som bonden og nybyggeren Isak i Markens grøde, eller August i Landstryker-trilogien. Til og med Nagel (i Mysterier) utgir seg for å være en agronom. I Pan er det naturen som spiller førstefiolin. Både den ytre naturen og den indre. Den ytre naturen spiller inn på den indre, og vice versa.

Pan ble skrevet i løpet av en sommer. Den handler også om en sommer, i Nordland. Men ble skrevet på Lund i Kristiansand. Dette var etter at forfatteren hadde gjort furore med Sult, skrevet den underlige og fantastiske Mysterier(delvis i Lillesand) og turnert land og strand med et foredrag som handlet om en ny og mer psykologisk form for litteratur. Han hadde nylig forsøkt å bo i kunstnerbyen Paris. Det siste gikk dårlig. Han klarte ikke skrive i verdensmetropolen. Men det fikk han altså til i det lille huset på Lund i Kristiansand. Her ble hele den lille romanen til i løpet av et par måneder.

Det er nettopp det tette samspillet mellom ytre og indre natur som fascinerer med Pan. I sommer da jeg leste både Pan og Markens grøde igjen (jeg har lest begge mange ganger før) slo det meg at jeg synes Markens grøde var litt kjedelig mens Pan fremdeles utfordrer og får meg til å både smile av de litterære krumspringene men også tenke over de overskridende og dype tankene som ligger i verket. I Pan finnes det nemlig en rest av det ville, av vill natur. Det finner vi ikke på helt samme måte i noen av de andre Hamsun-romanene. En litt ubehagelig tanke dukker opp: oppleves det også så friskt og nytt og overraskende fordi det er slik at vill natur ellers er fraværende fra den norske samtidslitteraturen?

Fra dystopia til økotopia?

Vi får jo et inntrykk i dag av at det ikke lenger er noe vill natur igjen: at mennesket har tatt over alt og kontrollerer alt. Det er i så fall opplysningstiden om igjen. Oppsummert i det egentlig ganske problematiske begrepet Antropocen. Det er problematisk fordi det er logisk umulig for oss å tenke noen tidsepoke etter Antropocen. Det er ingen vei ut fra Antropocen . Ikke annet enn en dystopisk tenkt post-apokalyptisk tid etter menneskene. Når FN-sjefen snakker om at vi er «heading for a disaster» og levner våre barn og barnebarn lite eller ingen håp: da er vi på en svært farlig vei. Utaskjærs er økofascisme allerede et etablert begrep. Dette er høyreradikale miljø som bruker klima og naturvern som utgangspunkt for sin nasjonalistiske hatideologi. Unabomberen Ted Kaczynski er i et tydelig og klart – og veldig ubehagelig - tankemessig slektskap med norske økosofers store helt Henry David Thoreau. PST har allerede uttrykt bekymring og sier at de overvåker både til høyre og venstre også i den norske miljøbevegelsen. Når bildet som males er så ekstremt blir nemlig svarene også ekstreme. Det går en reaksjonær og antidemokratisk tråd fra venstre til høyre når man snakker om de ellers svært så viktige og riktige temaene klima og naturtap.  

Nettopp Hamsun er derfor en god innfallsvinkel for å snakke om natur og litteratur. På den ene siden vet vi jo at han lente seg skjebnesvangert mot det nazistiske tankegodset og det er lett å se det reaksjonære i en roman som Markens grøde. Dette ble grundig behandlet i 2017 da det var 100 år siden romanen ble utgitt. Romanen ble avfeid som nettopp reaksjonær. Men da med tydelig vekt på høyresidens form for reaksjonær. I boka Hele livet en vandrer i naturen – økokritiske lesninger i Knut Hamsuns forfatterskap forsøker professor Henning Howlid Wærp fra Universitetet i Tromsø fortjenestefullt å renvaske dette synet. Han forsøker å lese Markens grøde med venstresidebriller og med vår tids økosofiske og økokritiske tankebaner som utgangspunkt. Wærp lykkes og feiler på en og samme tid. Romanen framstår fremdeles reaksjonær, men denne gangen i samme ånd som Thoreau, Arne Næss og andre av økobevegelsens guruer. Isak Sellanraa blir en representant for det i dag populære motkulturelle trekket «simple living». Å trekke seg tilbake til et lite småbruk og isolere seg fra resten av den gale verden. Dyrke jorden og være selvberget. Omgi seg bare med ren natur, som er ubesudlet av menneskets framskritt. Bruke minst mulig penger. Slutte å fly og reise rundt i verden. I verste fall: stenge grensene og ta vare på det nasjonale i en slags romantisk drøm om at det er suverent og rent.

Hva er egentlig det ville?

Men hva med Pan – hvorfor fascinerer den fremdeles? Som allerede nevnt: i Pan er det en rest av det ville. Den store naturen som er større enn oss, som vi ikke helt har kontroll over og som til syvende og sist spiser oss opp.

Min favorittfilm er Werner Herzogs Grizzly man, om Timothy Treadwell som levde 13 år helt tett på ville grizzlybjørner i Alaska. Med en litt skrullete tanke om at han var deres beskytter. Til han tilslutt ble spist av en bjørn. Det er lite overraskende at han ble spist. Men det er overraskende at han kommer så tett på (av og til tar han til og med på dyrene) og lever og overlever slik i 13 år. Filmens skjønnhet ligger også i bruken av Treadwells egne helt unike og nære filmsnutter fra den ville naturen. En annen favoritt er Jon Krakauers nydelige litterære sakprosabok Into the wild (den er også filmatisert) om den unge mannen Chris McCandless som uten særlig forberedelse og kunnskap forlot sivilisasjonen og bega seg inn i villmarka i Alaska, og som naturligvis døde. Mest sannsynlig av sult, eller forgifting. Igjen er  konklusjonen ikke den viktigste: men kanskje mer; disse menneskenes drift inn i det ville. Både i det ytre – og det indre.

Enhver med et minstemål av naturerfaring vet at ekte vill natur er farlig dersom man ikke har nødvendig kunnskap til å greie seg der. Det er basisen for vår kulturs enorme dyrkelse av skikkelser som Lars Monsen og Bear Grylls, eller på Hamsuns tid; Fridtjof Nansen.

Når du står på terskelen av Alaska, Sibir, Sahara eller Amasonas blir påstandene om at det ikke lenger er ville områder igjen på jorda absurd. Og, man trenger selvsagt ikke reise så langt og til så øde steder. Det er ulike definisjoner av villmark; en er at det må være minst 5 kilometer til nærmeste menneskelige installasjon. Det området hvor jeg jakter i fjellet, mellom Dovrefjell og Rondane, kan da bli definert som villmark. Jeg føler meg liten i denne store naturen. Her har jeg hatt noen av mitt livs flotteste naturopplevelser. Men jeg har også gått meg vill i tåke og snøfokk her. Og kjent på det vi kanskje snakker mindre om når vi snakker (og skriver) om natur: angst, redsel og underlegenhet.

Ofte når jeg lytter til dagens øko-skribenter (og mange av dem er mine nære venner) opplever jeg fremmedgjøring. Måten de snakker om natur på er så distansert, så akademisk. Når de snakker (helt berettiget og sant) om naturtap, klimakrise og antropocen føler jeg naturen blir merkelig liten, skjør, oversiktlig og dermed; paradoksalt helt avhengig av mennesket. Det er en annen natur enn den jeg ser, er i, bruker og elsker: nettopp fordi det er det stikk motsatte.

Det stygge er også natur

Spyfluelarver på råtnende kjøtt, bæsj og oppkast, størknet blod, klesmøll i skapet, kattens sadistiske lek med musen, angst og panisk redsel, et totalt lammende mørke, den store stillheten som piper i ørene dine («blodets hvisken og benpipenes bønn»), snøskred, tsunamier og pandemier, leddgikt og kreft, slimåler, flått og malariamygg, sjalusi og sorg, skjeggkre og stokkmaur, jordskjelv og hetebølger, istider og askeskyer, innvoller og hjernemasse, utslett og svettelukt, hannbjørner som dreper og spiser små bjørnunger for å få hunnbjørnen parringsvillig igjen, at du begjærer din nestes hustru uansett hvor mye du forsøker å undertrykke det, at du skvetter og utbryter et skrik når du ser den store edderkoppen pile over baderomsgulvet ditt, at du kaldsvetter litt når du tenker over at også din tid er begrenset mens du ser på forråtnelsesprosessen senhøstes i din egen hage…

Dette er også natur. Ja, dette er også natur.

I vår stadige rasjonalisering eller romantisering forminsker vi naturen; gjør den oversiktlig og full av skjønn og fullkommen orden. Jeg leste en veldig interessant artikkel i sommer av biolog Erik Tunstad som påpekte helt enkelt (men samtidig med et paradigmeskiftende tankepotensiale) hvordan vi nærmest tar for gitt at enhver økologi-plansje viser en perfekt balanse, et fullkomment system, som kan bryte sammen om man tar et av elementene ut av det. Noe som selvsagt er en menneskelig etterpåklok og ordnende tanke. Tunstad skriver at økosystemet ikke bare er funksjon men også historisk prosess. Han viser til at økosystemene sjelden er i perfekt balanse – og at det er nettopp denne ubalansen som gjør at de utvikler seg; at livet utvikler seg og endrer seg slik det alltid har gjort og alltid vil gjøre. Det er ingenting som er statisk og i perfekt balanse i naturen. Ikke mennesket heller. Men den menneskelige impulsen er å søke den og skape den likevel. Er det en ting vi virkelig ikke kan, eller vil, fatte i denne verden så er det at alt forandrer seg hele tiden. Også vi. Perfekt harmoni er i beste fall noe forbigående. Naturen er ikke ren. Begrepet «naturlig» bør vi være kritisk til.

Den norske identiteten er knyttet til natur. Vi tror at vi er tett på naturen og tenker godt om natur. I norsk offentlighet er det mange filosofer/økosofer og skribenter og forfattere som skriver om natur. Men ofte i form av forenklende dystopier a la Maja Lunde eller med en harmoniserende, øko-romantisk eller skulle man si øko-religiøs tilnærming – i fotsporene til Arne Næss og den evinnelige Thoreau. Er det på tide å tenke litt nytt? Filosofen Sigurd Hverven er en av svært få som har gjort det. Blant annet ved å ta (litt) avstand fra Arne Næss. Hans far, kritikeren og forfatteren Tom Egil Hverven, har også skrevet kritikk hvor han har turt å stille spørsmålstegn ved Thoreau og romantiseringen av dennes temmelig begrensede friluftsliv og perspektiv (i en herlig kritisk anmeldelse av nyutgivelsen Til naturen på Pax forlag i 2017). Også da ved å helt riktig påpeke nærheten mellom Thoreaus reaksjonære tanker og høyreekstremt tankegods av i dag. Sigurd Hverven viser til den interessante «slakten» av Arne Næss sin tilnærming til den «besjelede» og harmoniske naturen som filosofen og feministen Val Plumwood gjorde i blant annet Feminism and the mastery of nature, fra 1993, og i senere arbeider. Den mest kjente besjeleren i norsk naturlitteratur er vel kanskje Mikkjel Fønhus? Fønhus er interessant og nyansert portrettert i Bernhard Ellefsens gode naturlitteratur-gjennomgang Det som går tapt. Kontrasten til den overraskende naive norske naturlitteraturen finner Ellefsen i kloke, voksne og nyanserte Kerstin Ekmans svenske naturprosa. Jeg er enig i at Ekman burde være voksenopplæring for naturprosaskribenter her til lands også. Naturen har alltid nyanser. Den er verken god eller ond. Den er framfor alt ikke perfekt. Plumwood var i mange år en konvensjonell økosof, helt til hun opplevde å nesten bli spist av en krokodille. Hun var fremdeles opptatt av vern og ivaretagelse av natur etter dette. Men hun  mistet noe av den barnslige naiviteten hun hadde. Møtet med krokodillen ble et personlig paradigmeskifte, som gjorde at naturen også fikk et nødvendig mørke og en dybde ved seg som den kanskje ikke hadde hatt for henne før hendelsen.

Den beste norske naturlitteraturen!

Og det bringer oss tilbake til Hamsuns Pan. For denne vesle naturlyriske og like fullt mystiske og forstyrrende boka er i kontakt med nettopp dette. Det som vi i dagens samfunn så sårt trenger å møte med nye tanker og åpne sinn. Kanskje er dette noe av det aller beste i norsk naturlitteratur noensinne? Det er også den eneste Hamsun-romanen hvor den mannlige hovedkarakteren møter en kvinne som er like sterk som ham. Både Glahn og Edvarda er naturbarn, som er godt dannet og kan mye av det som det kultiverte samfunnet har å by på men som også sliter med å passe helt inn i salongene. De klosser det fort til. Glahn velter kopper og glass, sier mye tullball og blir flau av seg selv. Edvarda settes stadig på plass av doktoren som nok også har et godt øye til henne, men som velger kulturens måte å piske henne inn i folden på. Edvarda forsøker å framstå smart, men doktoren er der stadig og retter på språket hennes. Edvarda er «et pikebarn som har fått for lite ris», mener doktoren. Edvarda har for øvrig noen likhetstrekk med Hedda Gabler, som jo hadde fått liv bare et par år tidligere.

Men…Glahn har «dyre-øyne», sier Edvarda. Ikke rart at hun er tiltrukket av det. Både Glahn og Edvarda er solid plassert i kulturen, men lengter etter og fascineres av det ville.

Romantittelen skiller seg også litt ut. Pan er en gresk skogsgud, ofte sett på som hyrdenes og jegernes beskytter men også knyttet til det erotiske og tilbedt gjerne på våren i forbindelse med fruktbarhetskultuser. Han er som regel avbildet med geitefot og en pan-fløyte.

Pan assosieres med guden av rus og galskap; Dionysos, og den dionysiske retningen i gresk mytologi. En retning som er den aller eldste og som startet med tilbedelse av Dionysos´ mor og mormor: Persefone og Demeter. Overordnet kalles dette «det khtoniske», som betyr noe sånt som «av jorda». Det er en natur-religion som forholder seg til naturen slik den er med jord og blod. Den amerikanske litteraturteoretikeren Camille Paglia har forsøkt å lese dette som også det kvinnelige prinsipp, at kvinner er mer i kontakt med Moder natur. Edvarda kan passe inn i en slik lesning kanskje.

Vi som har vokst opp med Disney, og en slags amerikanisert og antropofisert ideal-natur, føler oss kanskje fremmed overfor det store alvorlige dypet og voksne i det dionysiske. Det er langt fra Dionysos til Disney…

Det Dionysiske og det Apollinske

Filosofen Friedrich Nietzsche satte i sitt store verk Tragediens fødsel (i 1872) det dionysiske opp mot en annen gresk gud: Apollo. Han var også gud for musikk og kunst, men først og fremst for lyset og det himmelvendte – ikke minst for skjønnhet og orden.

Som en motsetning utgjør spennet mellom det dionysiske og det apollinske, det jordlige og det himmelvendte, en veldig sterk symbiose som er gjenkjennelig for oss – også i dag. I romanen Pan er Edvarda og Glahn stadig trukket mellom det kultiverte og det ville. Eller det dionysiske og det apollinske om man vil.

Sigmund Freud hadde nok dette begrepsparet i bakhodet når han i 1929 skrev Ubehaget i kulturen og introduserte et lignende begrepspar Eros og Thanatos. Freud identifiserte disse som to drifter: en livs-  drift og en destruktiv dødsdrift. Freud beskriver hvordan vi i vår naturlige kultivering kan undertrykke de dionysiske naturkreftene i oss, og hvordan en slik undertrykking av de fortrengte delene av menneskenaturen kan slå hardt tilbake. Man skulle tro Freud hadde lest Pan for det han skriver om i (den sterkt anbefalelsesverdige) lille essayboka Ubehaget i kulturen er i godt samsvar med romanen Pan.

Freud og Hamsun var samtidige. Hamsun var som kjent svært opptatt av det psykologiske og agiterte sågar for en mer psykologisk litteratur på 1890-tallet. Alle de tre første romanene hans; Sult, Mysterier og Pan har dette som bakgrunn. Drømmer er også sterkt tilstede og betydningsfulle. Men det er usikkert om Hamsun faktisk leste noe av Freud. Det er imidlertid en stor mulighet for at Freud leste Hamsun, ettersom han var en populær forfatter i Tyskland og Østerrike. Hamsun vant også Nobelprisen i litteratur i 1920. Freud var svært belest, og det er rart om han ikke leste Hamsun.

Når vi tenker på Hamsun og psykologer er det kanskje nærest liggende å tenke på etterkrigstidens flaue og feilaktige diagnose: «varig svekkede sjelsevner». Men det var altså også 1890 årenes litterære utforsking av blodets hvisken og benpipenes bønn; menneskets indre natur. Og: så var det jo også den gangen da Hamsun var helt på topp, som landets ubestridte forfatter nummer en. Etter Nobelprisen. Riktignok i ettertid kanskje med den litterært minst interessante perioden bak seg, tiden som populær folkelivsskildrer. I 1926 sa det stopp. Hamsun hadde fått en solid skrivesperre. Da oppsøkte han den omdiskuterte psykologen Johannes Irgens Strømme som introduserte psykoanalysen til Norge. Det var nettopp psykoanalyse og drømmetolkning som Strømme og Hamsun bega seg inn på. Og; det hjalp! Etter seansene med Strømme løsnet det for Hamsun og det er lett for oss å si at de siste verkene han skrev igjen er på høyde med de første verkene han skrev. Etter psykoanalysen skrev han Landstryker trilogien med August og Edevart, den underlige og forstyrrende romanen Ringen sluttet og det lille, problematiske men vakre mesterstykket Paa gjengrodde stier.

I 2017 raste det en debatt rundt kunstneren Thomas Kvam som hadde fått tak i notatene fra psykoanalysen til Strømme. Konklusjonen var at tiden ikke var moden for materialet. Det er kanskje sant. For fremdeles er vi ikke moden og kompleks nok til å forstå hvordan det er mulig å både skrive vakkert og med full forståelse om det å være menneske, og samtidig feile som menneske i sitt eget liv og kanskje til og med være dum og slem. Kanskje er vi mer endimensjonale enn man var på 1890 tallet, eller 1920 tallet eller for den saks skyld i antikkens Hellas?

«Problemet Hamsun» speiler en rekke andre lignende problem som lesere har i dag. Nylig ble det kjent hvordan en moderne Nobelprisvinner, Alice Munro, forsvarte sin ektemann og dermed dekket over overgrep mot sin egen datter. Det er så avskyelig at man rygger flere meter. Og samtidig: novellene hennes rommer så mye, av livets kompleksitet og menneskenaturens mange paradoks.

Hvem var det som på syttitallet forklarte oss at det å lese litteratur politisk er å redusere den, ned til en enkel og forståelig vaskeseddel – en instruksjon som vasker litteraturen ren og rank, moralsk og oppbyggelig? Det stikk motsatte av hva virkelig stor litteratur egentlig kan gjøre (og som også gjør den litt farlig og ute av vår kontroll).

Ligner det også litt på hvordan naturvitenskapen og økoromantikken kan gjøre den store, komplekse, farlige og ukontrollerbare naturen liten, oversiktlig og tilsynelatende perfekt?

«Ocean-følelsen»

Sigmund Freud åpner essayboka Ubehaget i kulturen med å undre seg over «ocean-følelsen» som en religiøs venn av ham uttrykker. Selv er Freud ateist, og nærmest anti-religiøs. Han har aldri kjent på denne følelsen av evighet, av å være i kontakt med verdens-altet, kjernen i livet. Han ønsker å begripe alt med sine begrep. Også det religiøse forklarer han med noe som hører barndommen og morsbindingen til. Helhetlig synes jeg Freud kommer ganske nært på å forstå ganske mye av livets både bevisste og ubevisste sider. Freud som forfatter er en fryd å følge på fantasifulle, men også troverdige, tankesprang. Men her skorter det altså for ham. Her kommer han til kort.

Etter Hamsun og Pan, og utenlandske filmer som Grizzly man eller Krakauers litterære sakprosabok Into the wild, er det spesielt en norsk forfatter jeg synes nærmer seg det store i naturen (og litteraturen) på en overbevisende og fin måte. Den norske kritikeren og essayisten Kari Løvaas har så langt bare gitt ut to essaysamlinger - som jeg liker veldig godt. Særlig den siste; Et bestiarium II. Løvaas forsøker å nærme seg både litteraturen og naturen, kanskje også psykologien og religionen, på en åpen måte som ikke reduserer – men kanskje snarere ivaretar det som jeg må innrømme at jeg synes ellers i svært stor grad mangler i dagens offentlighet. Det som også Werner Herzog og Krakauer nærmer seg. Og som altså er så tydelig tilstede i Pan. Det kultivertes forhold til det ville. Og det store, uoversiktlige og komplekse; dypene vi aldri når – men lengter etter.

«Det er mer mellom himmel og jord» kan også forståes helt konkret…

Jeg har kjent på «oceanfølelsen» mange ganger ute i naturen. Kanskje er det også nettopp dette andre – litt vanskelig definerbare – som drar meg til mine to store lidenskaper i livet: naturen og litteraturen. I stadige forsøk på å forstå. Å finne den riktige balansen mellom det ville og det kultiverte, mellom natur og kultur, Dionysos og Apollon…

For å sette det litt på spissen: er det noen vits i å tro på en religion med bare himmel og intet helvete? Eller tilbe dystopiene uten et fnugg av håp? Mangler vi dybdesyn når vi leser litteratur og natur endimensjonalt? Er det virkelig vår egen sjel vi ser i krokodillens øyne, spør Plumwood. Svaret er selvsagt nei. Det er noe radikalt annet. Og samtidig noe av det samme.

Det er mye lys i Pan. Men det er mye mørke også. Vanskelige og ulekre følelser. Eros og Thanatos. Sex og vold. Kjærlighet og hat. Det går da også veldig galt tilslutt, på en minst mulig sjarmerende måte. Men, likevel er den lille romanen noe av det mest oppløftende og givende i Hamsuns forfatterskap, og kanskje generelt i norsk naturlitteratur overhode? På grunn av noe av det som jeg har dyppet litt inn i her.

Kari Løvaas viser til kristne tradisjoner hvor Gud gjemmer seg i detaljene, der hvor du minst venter det; i øynene til kua som skal slaktes eller i alle de ekle tingene som jeg ramset opp i stad, som jo også er natur. Hun peker på ordet kreatur, som vi kanskje bruker enda om dyr. Det kommer fra det engelske creature, som jo omfavner alle skapninger på kloden. Inkludert oss selv.

«Ocean-følelsen» ligger latent i Pan. Her med nettopp Glahns høystemte natur-liturgi:

Den første Jærnnat. Klokken ni gaar solen ned. Der legger sig et mat mørke over jorden, et par stjerner ses, to timer efter ses et skær af maanen. Jeg vandrer til skogs med min børse og min hund, jeg gør en nying op og lyset fra mit baal skinner ind mellem furustammerne. Der er ingen frost.

Den første jærnnat! Siger jeg. Og en forvirrende hæftig glæde over tiden og stedet gennemryster mig sælsomt…..

En skaal, I mennesker og dyr og fugle, for den ensomme nat i skoge, i skoge! En skaal for mørket og Guds mumlen mellem træærne, for taushedens søde, enfoldige vellyd mod mine øren, for grønt løv og gult løv! En skaal for den livets lyd jeg hører, en snøftende snude mod græsset, en hund som snuser henad jorden! En stormende skaal for den vildkat som ligger paa struben og sigter og bereder sig til spranget paa en spurv i mørke, i mørke! En skaal for den miskundige stilhed paa jorderig, for stjærnerne og for halvmaanen, for dem og den!....

Jeg reiser mig op og lytter. Ingen har hørt mig. Jeg sætter mig igjen.

En tak for den ensomme nat, for bergene, mørket og havets sus, det suser gennem mit hjærte! En tak for mit liv, for mitt aandepust, for den naade at leve i nat, det takker jeg for af mit hjærte!

Hør i øst og hør i vest, nej hør! Det er den evige Gud! Denne stilhed, som mumler mod mit øre, er alnaturens blod som syder, Gud som gennemvæver verden og mig. Jeg ser en blank spindel-traad i skinnet af min nying, jeg hører en roende baad på havnen, et nordlys glider opad himlen i nord. O, ved min udødelige sjæl, jeg takker ogsaa meget fordi det er mig som sidder her!....

Essayet er omarbeidet og nyskrevet ut fra utgangspunktet som var «Hamsun-foredraget» holdt på årets Ibsen- og Hamsun-dagene i Grimstad i august i år, og sto i Samtidens siste nummer før jul i 2024.

Alle bildene er mine egne

Kilder:

Ellefsen, Bernhard: Det som går tapt Cappelen Damm 2022

Frantzen, Jonathan: The problem of nature writing The New Yorker 2023

Freud, Sigmund: Ubehaget i kulturen Cappelen Damm 1992

Hamsun, Knut: Markens Grøde Gyldendal 1992 (1917)

Hamsun, Knut: Pan Gyldendal 1992 (1894)

Herzog, Werner: Grizzly man film fra 2005

Hverven, Sigurd: Naturfilosofi Dreyer 2018

Hverven, Sigurd: Ville verdier Dreyer 2023

Hverven, Sigurd: Identification and Alienation in the Anthropocene: Arne Næss, Simon Hailwood, and the Plastic Whale(essay i Environmental ethics 2022)

Hverven, Tom Egil: Profeti og idioti – anmeldelse av Kunsten å gå Klassekampen 20/5 2017

Krakauer, Jon: Into the wild Pan books 1996

Løvaas, Kari: Et Bestiarium II Kolon forlag 2023

Løvaas, Kari: Krøtterstier essay i Vagant 2015

Nietzsche, Friedrich: Tragediens fødsel Spartacus 2022 (1872)

Paglia, Camille: Sexual Personae Penguin books 1990

Plumwood, Val: Feminism and the Mastery of Nature Routledge 1993

Plumwood, Val: In the eye of the crocodile Anu Press 2012

Tunstad, Erik: Naturen er tøffere enn du tror artikkel i Forskning.no 2021

Thoreau, Henry D: Walden – Livet i skogene Pax forlag 2013 (1854)

Thoreau, Henry D: Til naturen Pax forlag 2017

Wærp, Henning Howlid: Hele livet en vandrer – økokritiske lesninger i Knut Hamsuns forfatterskap Orkana Akademisk 2018

Å bygge seg ut av en krise

Essay på trykk i nettmagasinet Psykologisk i 2022:

Høsten 2019 overlevde jeg et hjerneslag. Da var jeg allerede i gang med å bygge en båt og skrive en bok om det. Å fullføre båtbyggingen og bokskrivingen etter hjerneslaget var meningsfullt både som oppbygging av meg selv, som rehabilitering og dessuten for å forstå bedre det litt mer eksistensielle grunnspørsmålet i boka: hva er en båt egentlig, dypest sett. Ettervirkningene av slaget lever jeg videre med - ikke ulikt trebåt-eierens forståelse av sprekker som må trutne, mulige kvisthull og levende treverk...

Høsten 2019 var jeg kultursjef i Risør i 100% stilling. I tillegg var jeg forfatter i tilnærmet 50%, med den siste utgivelsen fra 2018 - en bok som ble oversatt til tysk og svensk. Samme høst var jeg blant annet med den norske delegasjonen til Frankfurt bokmesse. Som om jeg ikke hadde det travelt nok så meldte jeg meg på et kurs i båtbygging denne sommeren. Det var en Agder-pram vi skulle bygge, jeg og 7 andre kursdeltakere. Det som var tiltrekkende med kurset var nettopp det både konkrete og autentiske i å bygge en båt, det jeg ante som en meditativ ro i aktiviteten og dessuten tanken om at det å bygge min egen lille båt kunne være et godt utgangspunkt for å angripe det svært omfattende temaet "båtens historie".

Bunnbordet var spent ut og de første sidebordene var påbegynt - og sammen utgjorde disse plankene en slags båtform når vi kom ut i november måned. Jeg hadde pløyd gjennom en god del litteratur rundt båt og båtens historie, og ikke minst satt meg inn også i skogens historie - ettersom det konkrete vi holdt på med var treverket. Et verk i nakken hadde plaget meg de siste par ukene. Jeg satt en frokost-morgen og funderte over dette med at skogen og havet møtes i båten, og at det er klodens to lunger - en grønn og en blå - mens nakken verket og skulle prøve å bøye nakken for å "knekke opp" litt da jeg opplevde et slags skudd i hodet som fikk alt til å snurre rundt som i en vill karusell. I det jeg falt fikk jeg røsket med meg mobiltelefonen og ringt etter hjelp. Det viste seg at det var en ambulanse bare to minutt unna - og jeg kom raskt på sykehus; men selve slaget utviklet seg langsomt og jeg lå, delvis bevisst, to døgn på intensiven - og svevde mellom liv og død - før karusellen sakket farten og diagnosen kunne stilles. Store deler av venstre lillehjerne var død - og andre deler av hjernen måtte ta over. Etter et par uker til sengs kunne jeg sakte men sikkert reise meg i sengen, så forsøke å stå støtt uten å falle og til sist etter en måned gå skritt for skritt, støttet av fysioterapeut på sykehuset og på Kongsgård rehabiliteringssenter i Kristiansand. Etter en drøy måned kunne jeg gå på egenhånd små turer på skogs-stiene rundt Kongsgård og jeg fikk komme hjem til jul. På nyåret gikk jeg i barndommen på sett og vis ved at jeg gikk turer ned til fjæra, og balanserte på fjæresteinene - slik jeg jo gjorde som barn.

Kunne jeg, et par måneder etter den traumatiske hendelsen, gjenoppta båtbyggingen? Jeg ble svimmel av å bøye meg. Kanskje var koordinasjonen også svekket. Og, hva med boka - kunne jeg fremdeles skrive - var logikken, språket, følelsene og fornuften det samme som før? Og, skulle jeg også prøve å komme tilbake til jobben som kultursjef?

Mange spørsmål - og det som slår meg i dag er at følelsen av krise kanskje nettopp besto i en situasjon av (tvungen) stillstand.

Jeg var 45 år, ung og sprek. Aktiv terrengløper, i full jobb og med et forfatterskap på si. Dette var mitt første møte med alvorlig sykdom, og første gang jeg har blitt behandlet av andre som pasient. Dette opplevdes reduserende og dermed ydmykende. Ikke noe jeg ønsket å være lenge i. Alle rådene jeg fikk handlet om at jeg måtte "ta tiden til hjelp" eller "ta den tiden du trenger". Men jeg hadde ikke tid til å lytte til det. Om noen i månedene etter slaget fortalte meg om eventuelle ettervirkninger og konstante svekkelser tror jeg at jeg overhørte det, og satt igjen med inntrykket som også noen av helsepersonellet faktisk uttrykte: ting vil bli som før. Hvis du får spørsmål om du vil ha hjelp, takker du nei. Poenget (skjønner man lenge etterpå) er at du må få hjelp - eller gi hjelp - likevel, det er som regel avgjørende for å komme videre. Når man står i en krise er alt man ønsker å komme tilbake til "normalen". Når man er vel igjennom krisen og virkelig har forstått den innser man i beste fall at det ikke finnes noen normal. Det er kanskje det man ofte ser på som en form for klokskap i kjølvannet av kriser.

Jeg presset meg hardnakket på jobb og sjanglet avgårde på møte etter møte - hvor jeg ikke fikk med meg særlig mye av det som skjedde rundt meg. Hjemme igjen etter arbeidsdagen var jeg en zombie som holdt til på sofaen og ikke fikk med meg særlig mye av det som skjedde i hjemmet.

Det var ingen tydelige ytre tegn på slag. Ingen skjevheter, utydelig tale eller noe annet. Jeg så ut som før og jeg ble behandlet som før. Men jeg var ikke som før og dette skapte konflikt på arbeidsplassen og frustrasjon hjemme. Dessuten frustrasjon i meg selv.

Da det igjen ble jul krøp mørket som hadde lurt og lusket i hushjørnene fram og fortærte meg og jeg følte jeg befant meg på havets bunn. Depresjon diagnostiserte fastlegen og jeg var på ny fullt sykemeldt og fikk en ny tur tilbake til Kongsgård. Alt var ikke som før. Noe var vesentlig endret. Redningen min ble møtet med nevropsykologen Jan Brunner. En norsk Oliver Sacks som ikke så meg bare som pasient, som en sykdom, men som et menneske med nye utfordringer som følge av en skade på hjernen. Men, kanskje var nettopp denne skaden ikke større enn at det kunne gå an å leve et godt og meningsfullt liv likevel? Hva så om du gir avkall på jobben som kultursjef - er du ikke også forfatter, og båtbygger? Samtaleterapien - sammen med den fysiske båtbyggingen - hadde dobbel effekt.

Etter flere timer med Brunner begynte jeg å forstå hva skaden på venstre lillehjerne betydde for meg og mitt virke. Man kan kanskje ikke komme over en krise uten at man virkelig forstår hva krisen faktisk består i? Muligens er det den primære feilen som ofte gjøres, at man møter kriser, sykdommer eller skader så og si på overflaten - på instrumentelt vis - uten å gå dypere ned i hele komplekset: som alltid består av både skaden i seg selv og ikke minst personen som møter denne, med hele sin personlige kompleksitet.

Parallelt med min gradvise tilbakekomst, nytt sammenbrudd og etterhvert forståelse for at jeg måtte si opp jobben min fortsatte jeg altså med både å bygge båt - og å skrive om det.

Uten jobben å tenke på kunne jeg konsentrere meg om båtbygging og bokskriving, og det var selvsagt mer enn nok. Jeg fortsatte også med timer hos Brunner og lese meg opp på nevrologi, psykologi og krise-litteratur i tillegg til all båt-litteraturen. At alt dette sammenfalt med pandemien med sin isolasjon og unntakstilstand forsterket følelsen av "å bygge seg ut av krisen". Som Noah med arken sto jeg - ute av stand til å reise noe sted - og bygde båten min. Med god hjelp fra mer kyndige pensjonister som også bygde båt, og som ikke hadde lest seg til sin kunnskap - men lært det fra sin far. Vi bygget etter klinkbygg-metoden, nedarvet fra vikingene og deres ukjente bronsealder-forfedre, hvor man klinker de overlappende sidebordene sammen med nagle og roe. En gang i tidlig historie ble sidebordene sydd sammen, med vidjespenning eller annet seigt materiale. Derav uttrykket båtsøm. Å sy sammen bitene i livet ble åpenbart viktig for meg. Slik bare de eldre kan nå kanskje: å stoppe hull (i sokken), eller også leger som syr sammen større åpne sår. Mens jeg kjente lukten av treverket jeg høvlet og satte sammen til noe som mer og mer lignet en båt kjente jeg igjen følelsen av å sitte høyt og trygt plassert i treet, den store grana, ved barndomshjemmet. Til alle tider har vi lagt noe magisk til trærne, en klokskap, de har - som er mange hundre (ofte tusen) år eldre enn oss. Lik båten som skal flyte, som skal bære oss over. Som skal bære alle byrdene vi legger i den - over havet. Som er "uendelig" og dypere enn vi klarer å tenke oss.

Det er ikke uten grunn at såkalt friluftsterapi, eller andre måter å bruke natur som en slags medisin, brer om seg. Novalis´ gamle utsagn om at vår tids uro kommer av at vi har fjernet oss fra naturen (som vi jo er en ubrytbar del av) er talende for en slags overordnet sykdom i samfunnet. Og ja: når man bygger en båt - eller er ute og ror - så forstår man det jeg en gang fnøs av: at man må ta tiden til hjelp, og ta den tiden man trenger.

Jeg hadde satt av ett år til å bygge prammen min. Det tok to år. Men det ble båt, og selv om jeg var sikker på at den skulle synke da jeg første gang satte den ut (så forberedt at jeg hadde badebukse på) så fløt den faktisk. Og nå har jeg hatt to somre med ro og roing i skjærgården. Den andre sommeren tok den inn litt mer vann og måtte trutne lenger før bruk. Men da lærte jeg at man - dersom man blir utålmodig kan tette de verste sprekkene med margarin. Det tetter godt men er samtidig fleksibelt slik at når båten endelig trutner presses margarinet ut.

Båtbyggingen fungerte rent faktisk som medisin. Ved at jeg utsatte meg (og min skadede hjerne) for ubehaget i å bøye meg, høvle og holde på. Regne ut brøker og koordinere slik at det ikke ble for store sprekker i skroget og at byggverket holdt sammen med spant og bunnstokker. Kanskje var det dette de andre delene av hjernen trengte av utfordring for å lære og utvikle seg? Svimmelheten og koordinasjonen ble betydelig bedret i prosessen, det er det liten tvil om. Selv om jeg fremdeles har rester igjen av dette som kanskje aldri blir helt hundre prosent så er det vesentlig bedre.

Nevrolog-filosofen Oliver Sacks snakker om en "case history" (en epikrise) som en novelle. Det er aldri (bare) en pasient, men et menneske fastholder han. Ikke sykdommen i seg selv - men hva sykdommen gjør med akkurat denne personen, og denne personens helt unike livshistorie. Enhver alvorlig sykdom, skade eller krise innebærer som oftest å miste en del av seg selv. Det fører uvegerlig til en eller annen form for sorg og følelse av tap. Men dermed kanskje også muligheten for å gjenoppdage, gjenfortelle eller skape noe nytt.

"Narrative is the central part of medicine", sier Sacks, med et slags historisk ekko helt tilbake til Hippokrates og andre folk som Herodot, Homer og Aristoteles i dagens eldgamle Hellas.

Da jeg skulle gi ut boka om båten var jeg i grunn enda mer usikker enn i sjøsettingen av båten. Kunne jeg fremdeles skrive? Var det narrativet mitt jeg ville ta tilbake kontrollen på - for å bli et helt menneske igjen, selv med en tapt del av det som en gang hadde vært meg?

Det sies svært ofte - med rette - at ethvert slag er forskjellig. Det er den dødeligste sykdommen i landet, og svært få kommer tilbake til arbeidslivet. Likevel mangler helt grunnleggende oppfølging i de alle fleste tilfeller. Forskningen og rehabiliteringen synes å være merkelig på bakbeina - selv om det også er ganske utbredt: hvert år rammes 12.000 personer av hjerneslag i Norge.

Noen av virkningene fra slaget som jeg, venner og kolleger og kanskje aller mest mine nærmeste legger merke til - og som jeg har diskutert med og fått bekreftet fra nevropsykologen Brunner fikk jeg også bekreftet da jeg møtte andre folk som har hatt slag i ulike foreninger og lokale lag for "slagrammede".

Det ligger en del subtile følelsesregister i venstre lillehjerne. Jeg var en betydelig spakere utgave av meg selv nå. Noe lavere på serotonin. Mørket lå - og ligger - lurende i hushjørnene. Tålmodigheten er betraktelig tynnere. I alle fall når jeg er sliten. Og sliten er man nesten hele tiden. Noen av marerittene jeg har hatt de siste par årene handler (foruten flashbacks til ambulansen) om at jeg beveger meg som i sirup, at hvert skritt koster krefter. Jeg kan fremdeles løpe i skauen (takk og pris!) men det er vanskelig å dosere kreftene og jeg tar meg derfor aldri helt ut. Fordi jeg vet at det ikke lenger er et reservebatteri og når det er tomt er det faktisk helt tomt (i lang tid). Det som jeg alltid har likt svært godt er selskap, sosiale sammenkomster og være ute på bar, konserter og festivaler. Toleransen for bakgrunnstøy er nå svært lav og alle symptomene som: svimmelhet, ustøhet, vondt og trykk bak i hodet, tinnitus og en stormende form for trøtthet kommer irriterende fort - også når jeg jo har det gøy. Når jeg har det slik er det som en slags influensafølelse i kroppen.

Men, etterhvert begynner man å kjenne kroppen og hodet sitt mer - den nye situasjonen - og det går fint an å leve med. Jeg kan godt gå ut på kvelden, på konsert eller holde en forfattersamtale på scenen nå uten at det blir for ille. Ja jeg kan sågar nyte det. Så lenge jeg vet å hvile før og etter. Man lærer å kjenne sitt nye selv.

Og resultatet av lavere serotonin, lavere selvfølelse: som forfatter betyr det kanskje noe? Har jeg blitt mer empatisk, mer lyttende, søkende i min usikkerhet? Kan det snus til noe positivt - og betyr det at jeg skriver bedre enn før mon tro. I innspurten av boka om båten gjorde jeg noe jeg ikke har gjort før; jeg ba to gode forfattervenner - foruten den vanlige redaktøren min - om å lese manus grundig og gi meg tilbakemeldinger. Og, kanskje mer enn før, så lyttet jeg og endret ganske mye på bakgrunn av innspillene. Mange som har opplevd krise har kanskje søkt til TedX og YouTube klipp med den amerikanske forfatteren og foredragsholderen Brene Brown, som prediker hvordan sårbarhet er lik styrke. Brown surfer jo selvsagt på både dypere og mer allmen viten om nettopp sårbarheten som en livsbetingelse. Likevel er dette skjult for overflaten og hverdags-samfunnet, merkelig nok.

Før slaget hadde jeg også en tendens til gjentagelser og fokus på detaljer. Men etter slaget ble dette forsterket en god del. Slik at min kone har måttet påpeke det. Jeg skjønner henne godt. Det må være irriterende når jeg gjentar ting ofte, og gjerne små detaljer og tilsynelatende "uvesentlige ting". Paradoksalt også kanskje for en som i utgangspunktet har en filosofisk tilnærming til mange ting. Men, som jeg diskuterte med nevropsykolog Brunner: kanskje er dette også et typisk trekk for kunstnere og forfattere. Noe som er nødvendig i den kreative aktiviteten det er å skrive og skape?

Det er ikke mange forfattere som har hatt slag. Anne Karin Elstad er en av få norske (utenom meg og Anne B. Ragde de siste par åra; alle tre faktisk fra Trøndelag) og ellers er det jo kjent fra mer faglig litteratur internasjonalt at nevrologen Jill Bolte Taylor skrev en bok om og fra sitt eget slag (My stroke of insight).

I en av de mange filmsnuttene av Oliver Sacks på nettet ser man ham sammen med en av hans pasienter, en kunstner med sterkt utagerende Tourettes syndom. Sacks snakker om at denne kunstneren ved å lære seg å leve med sykdommen har fått en forløsning som kunstner. Maleriene vi får se er unike i sin sterke uttrykksfullhet og det er lett for oss å se at det er en eller annen sammenheng mellom de sterke fysiske utbruddene kunstneren har og de sterke og uttrykksfulle bildene hans.

Det verste med folk som lever i en krise, med en alvorlig sykdom eller sorg er at vedkommende blir svært selvsentrert. Naturlig nok. Det skulle bare mangle. Men, det betyr jo at man ikke nødvendigvis oppfattes som sympatisk heller. I verste fall avvisende og vanskelig å hjelpe.

Kanskje er det også det jeg tar med meg videre. I perioden nå etter at båten forlengst er på vannet og godt brukt og ikke minst etter at boka er ute og har fått gode anmeldelser har jeg turnert rundt med den. I kjølvannet av alle bokbadene, alle møtene og all responsen jeg har fått fra lesere, nye og gamle kjente som har dukket opp rundt omkring i landet har det gått opp for meg at det var dette jeg savnet i den boblen av krise jeg var i - både min egen personlige, samfunnets pandemi-krise og en slags overordnet følelse av syndflod og dommedag i medieoffentligheten - jeg savnet felleskapet. Andre mennesker.

Det slo meg jo selvsagt også at dette dessuten er båtens innerste vesen; hva en båt egentlig, dypest sett, er. Det arketypiske kommunikasjonsmidlet som binder oss sammen.

Da vi vandret ut av Afrika for hundretusen år siden er det sannsynlig at vi laget enkle båtfarkoster og båten er sånn sett eldre enn hjulet. Båten er et kommunikasjonsmiddel og som sådan er det langt eldre enn alfabetet. I mytene, religionen og litteraturen er båten dessuten farkosten som frakter oss over ufarbare farvann til døden og til nytt liv.

En gang i den faktiske historien var det slik at båtene som vi brukte til jakt, fiske og enkel transport tok oss videre - ut i det ukjente. Båten er premisset for det vi i dag tar for gitt: det globaliserte samfunnet. Arken til Noah, båten til Utnapisjtim i Gilgamesh-eposet fra det gamle Sumeriske riket et par tusen år før Kristus og den lille punten som Kharon brukte over Acheron/Styx, Osebergskipet til Osebergdronningen eller Khufuskipet til faraoen Khufu, ofrede båter fra bronsealderen som dukker opp i myra, helleristninger som nesten alltid har et overtall av båt-tegninger: de forteller alle om båten som arketypisk del av det å være menneske. Den gamle kristne salmen om at "min båt er så liten og havet så stort" har gjenklang i det eksistensielle gjennomgangsmotivet som Schopenhauer viser brutalt ærlig i en slags oppsummerende filosofisk maksime:

"Just as the boatman sits in his small boat, trusting his frail craft in a stormy sea that is boundless in every direction, rising and falling with the howling, mountainous waves, so in the midst of a world full of suffering and misery the individual man calmly sits, supported by and trusting the principium individuationis, or the way in which the individual knows things as phenomenon. The boundless world, everywhere full of suffering in the infinite past, in the infinite future, is strange to him, is indeed fiction. His vanishing person, his extensionless present, his momentary gratification, these alone have reality for him".

Eller: som det jo var for meg da jeg sto midt i krisen og ikke hadde tid til å reflektere for mye over at jeg sto midt oppe i en krise men snarere bare ville bygge meg en vei ut av den (slik det alltid er i religionen, mytene, litteraturen; hvor håp, tro og kjærlighet trumfer de schopenhauerske livsvilkårene). For å avslutte kan man gå til lyrikken fra den gamle skotske folkesangen, popularisert av Pete Seeger med flere (selv hører jeg det med Bob Dylans raspende stemme):

The water is wide

I can´t cross over

And neither have I wings to fly

Build me a boat

That can carry two

And both shall row, my love and I

Anvendt og anbefalt litteratur:

Jill Bolte Taylor - My stroke of genius 2008

Sue Stuart-Smith - The well gardened mind 2020

Åste Dokka - Leve vanskeligere 2020

Kaja Nordengen - Hjernen er stjernen 2016

Torolf Kroglund - Historien om båten 2022

Flere bøker av Oliver Sacks; som:

The man who mistook his wife for a hat

Musicophilia

Awakenings

...og dessuten en rekke interessante filmsnutter med og om Oliver Sacks på YouTube

samt i katalogen på: www.oliversacks.com

Se alle episoder av Filosofisk poliklinikk fra Litteraturhuset i Bergen på YouTube

og Brene Browns TedX foredrag om "The power of vulnerability" (ligger også på YouTube)

Villtulipaner fra Kasakhstan

I skråninga ned mot småbåthavna på Bergstø – hvor jeg bor – er det masse flotte villtulipaner (Tulip sylvestris) akkurat nå. De blomstrer bare en kort periode, så man må være der og nyte det når det skjer. Det var tidligere et skipsverft her, hvor det ble bygd og reparert skip langt tilbake i seilskutetiden, på 1700- og 1600-tallet. Hollandske skip frekventerte havner langs kysten i sør for å hente tømmer, hummer og ål. De var lastet med ballastjord på vei hit, som de så dumpet for å få plass til lasten de skulle ta med seg. I ballastjorda lå spirer til mange slags fremmede planter. Blant annet ville tulipaner. Over hele nabolaget dukker det hver vår opp vakre ville tulipaner. De er altså fra Nederland, som vi har lært er tulipanens hjemland - hvilket det selvsagt ikke er. Nederlenderne importerte nemlig tulipanene fra Konstantinopel (Istanbul) under den såkalte tulipan-feberen «tulipomania» på 1500- og 1600-tallet, hvor denne egentlig nokså unyttige planten, som bier ikke bryr seg om, var svært populær. Villtulipanen har tross alt litt lukt og pollen. Men de kultiverte har verken lukt eller næringsstoffer for insekt, selv om de er pene å se på. Sultanene i Konstantinopel hadde hentet tulipanene i vill tilstand fra samme sted som eplet kommer fra; fjellområdene i Kasakhstan og Kirgisistan. Tyrkerne og Nederlenderne kultiverte tulipanen fram til det vi kjenner den som i dag. Men det som ble med i avfallet fra seilskipene til Lillesand var altså ville tulipaner, slik man kan se dem i sine opprinnelige habitat i Sentral-Asia. Litt av et privilegium å se på altså :-)

Som du forstår er det litt av det samme som gjelder for eplets historie. Mer om det i #epleboka #utgivelse i høst (PS: du kan også lese noen interessante historier om skipsverftet i Bergstø i #Historienombåten)

Stridens eple

I mytologien er eplet et utgangspunkt for strid, forfengelighet og synd – men også skjønnhet, kunnskap og sivilisasjon. Kan det dessuten handle om håp? «Om verden gikk under i morgen ville jeg likevel gå ut i min hage og plante et epletre i dag» er et fint sitat som passer verden vi lever i her og nå.

Bildet: Lucas Granach den eldre: Adam og Eva (1526)

EPLET: Det er ikke bare vakkert og velsmakende. I forbindelse med den mytiske Troja krigen kalles det «stridens eple». Gudinnen for uenighet og splittelse, Eris, er ikke invitert til det storslåtte bryllupet mellom Kong Peleus og Thetis, hvor alle de andre gudene er med. Hun hevner seg typisk - ved å så splid. Hun sender et eple av gull og på det skriver hun; «til den vakreste». De tre gudinnene Afrodite, Athene og Hera vil alle tre være den vakreste og krangelen dem i mellom må til sist avgjøres av en utenforstående. Det er helten Paris, fra nettopp Troja, som er en slags dommer i «skjønnhetskonkurransen». Alle tre gudinnene prøver med overjordiske fristelser. Men Afrodite lover ham kjærligheten til den vakreste blant de dødelige kvinnene, Helena fra Sparta. Det er bare en hake; hun er gift med kongen av Sparta. Så Paris må røve henne med seg (med hjelp fra Afrodite). Dette er startskuddet for den ti år lange krigen mellom greske bystater og Troja på dagens tyrkiske fastland, som både Iliaden og Odysseen har som sitt utgangspunkt. Helten i Iliaden; Achilles, er sønnen til Peleus og Thetis.

På fjellet Pelion (oppkalt etter Peleus) nord i Hellas dyrkes fremdeles de beste greske eplene. I dag er alle landsbyene her oppe kristne (gresk-ortodokse). Paulus snakket og skrev på gresk og reiste rundt nord i Hellas og forkynte på et tidlig tidspunkt etter Jesu død. At Eva var utgangspunkt for syndefallet er jo kjent. Men tusen år før Paulus ble det altså fortalt om eplet som stridens frukt, med element av forfengelighet, konflikt og tap av uskyld.

DRAMATISK URMOTIV: Gulleple-frøene ble til slutt plantet i en hage «lengst vest» hvor nymfene Hesperidene og en diger dragehund fikk vokte frukthagen. En av Herakles/Herkules tolv umenneskelige utfordringer var å stjele et av eplene – et tidlig eksempel på epleslang. Hva med Eva? Og frukten som ble plukket i trass - mot det gudelige forbudet. Syndefallet, stridens eple og Hesperidene er gjentatte motiv i kunsten. Vestlig kultur er født med disse dramaene som utgangspunkt. Uten syndefallet; intet liv, synes å være den forsonende holdningen i John Miltons «Paradise lost» (1667) hvor Eva argumenterer for at en nærmest vegetativ tilværelse uten kunnskap om godt og ondt, eller med dødsbevissthet, innenfor paradisets høye gjerder ikke egentlig er særlig attraktivt: «thus to dwell/ In narrow circuit»?

EPLEKRIGEN er en legendarisk og morsom kultfilm fra 1976 i Sverige. Regissert av Tage Danielsson med blant andre Monica Zetterlund og Hans Alfredson i noen av rollene. En liten søvnig fruktbygd i Sverige blir overveldet av storslåtte planer om et slags Disney-land aktig prosjekt (eller skulle man si et Google-aktig byggeprosjekt) hvor det loves mange arbeidsplasser. Ordføreren investerer alt hun har i planene, som imidlertid betyr at både alle frukttrærne, naturen og alt det som i utgangspunktet var den søvnige lille landsbyen står i fare for å forsvinne. Med hjelp fra alver og naturens egne magiske krefter får en gruppe idealister stoppet planene og redder både epletrærne, naturen og landsbybeboerne fra turbokapitalismen.

Utenom underholdningsverdien i den gamle filmen er det et interessant og stadig svært aktuelt tema: hvordan er det vi forholder oss til natur? Både den ytre og vår egen indre. Å kutte ned trær og øde-legge natur ser ut til å være en inngrodd modus for mennesket. Hva med heller å plante et epletre?

PLANT ET EPLETRE! «Hvis verden gikk under i morgen ville jeg likevel ha gått ut i hagen og plantet et epletre i dag». Sitatet er visst feilaktig tillagt Martin Luther, men fint er det uansett. Kanskje kan vi heller knytte det til George Orwell; som skrev flere fine essay hvor han forklarer sin poetikk som en slags livsfilosofi eller politikk. Blant annet i A good word for the vicar of Bray (1946) som handler om nettopp det å plante et tre for neste generasjoner, selv om virkeligheten rundt deg ser dyster ut. Treet lever lenger enn oss, det gir skygge, frukt og glede. Da Orwell som den seriøse og politiske forfatteren han var – i mellomkrigstidens politiserte offentlighet - ble anklaget for å lefle for mye med hagearbeid (som var hans store lidenskap i livet) svarte han at det er nettopp dette flere burde gjøre. Ekkoet fra Voltaires Candide «Man må dyrke sin egen hage» kan høres…

Et epletre må krysspollineres med blomstene fra en annen sort eple for å bli frukt. Hvis epletreet vokser fram fra frø blir det en helt ny og egen sort, med unik smak og form på eplene. Ikke rart det er 7500 kjente kultiverte sorter i verden (400 i Norge). I tillegg til de kultiverte finnes det en rekke sorter ville epler. Men, i den globale handelen er det bare 15 sorter i omløp - og strømlinjeformingen truer mangfoldet…

På mange vis ligner epler og mennesker. Så er da også eplets historie og vår kultur tett forbundet med hverandre. Historien om eplet er historien om oss.

Eplet - en reise fra Almaty til Atlanterhavet

NY BOK PÅ GANG! Skriver ennå (og tar imot artige eple-historier, fakta og kuriosa om du har) men altså: Det blir bok til høsten! (jeg kommer selvsagt gjerne på turné til ditt bibliotek, litteraturhus, scene i høst (eller våren etter)!). Arbeidstittel og tema:

EPLET - EN REISE FRA ALMATY TIL ATLANTERHAVET

Hvor kommer eplet fra? Det er sentralt i myter, religion, litteratur og kunst. Kunnskapens frukt i fortellingen om Edens hage, via Newton til verdens mest gjenkjennbare varemerke i dagens teknologi-samfunn. Eplets reise starter langt øst og følger tilblivelsen av vår vestlige sivilisasjon. Her er dype sammenhenger mellom natur og kultur, gjennom jordbruk og hage-historie. Den hardføre og mangfoldige frukten har en svært rik historie å fortelle.

Visste du at: Et epletre må krysspollineres med blomstene fra en annen sort eple for å bli frukt. Hvis epletreet vokser fram fra frø blir det en helt ny og egen sort, med unik smak og form på eplene. Ikke rart det er 7500 kjente kultiverte sorter i verden (400 i Norge). Men i den globale handelen er det bare 15 sorter og strømlinjeformingen truer mangfoldet. I tillegg til det kultiverte finnes det en rekke sorter ville epler. På mange vis ligner eplene med sin store gen-diversitet og behov for krysspollinering på mennesket. Så er da også eplets historie og vår kultur tett forbundet med hverandre.

Historien om eplet er historien om oss.

(...)

PS: Bildet er mine egne to epletrær. Men reisen har gått ut fra hagen min til steder som: Almaty (i Kasakhstan), Istanbul, Athen (og Mont Pelion), Roma (og Bologna + Trento), Normandie, England, Norge (Hardanger, Telemark/Vestfold, Østlandet ogTrøndelag) og Spania (Asturia/Baskerland og Sevilla/Cadiz). Så det er også en reise-bok dette her!

https://www.forfattersentrum.no/forfattere/641025203466b5a896463ac6

Natures way - Ulver

This is an essay written way back in 2010 - and featured in the already legendary biographical book on the former black metal band Ulver: Wolves evolve (House of Mythology 2020) edited by Tore Engelsen Espedal - who also translated this essay into english. The book is translated to french, and will be translated to german. Hopefully a second edition in english will be out soon to. The last copies of the book can be purchased with link provided at the end of the essay.

DETOUR

The Powers of Good and Evil | Nature’s way

By Torolf Kroglund

Lillehammer 2009–1994

I am sweating. The clock says it’s getting late, but the sun is still warming up the hillside. As I walk the surprisingly long road I hear the comforting song of the lone blackbird in the top of a spruce tree.

It is the end of May, and I am – appropriately enough – on my way towards Maihaugen (The Hill of May). The annual festival of literature in the small Norwegian town, Lillehammer is on. This year’s event have since months been the most debated in the history of the festival. Why? A controversial invitation given to the Holocaust denying historian David Irving, who’s divergent view on the extent and character of the persecutions and mass murders of Europe’s Jewish population during World War II, as well as his connections to racist organisations, has placed him in the absolute fringes of the historical debate. The following controversy verged on the border of the scandalous; inviting him to give a lecture seemed to have been too bold of a move. But the theme for this year’s festival, however, was the concept of “truth”. And who is more apt to talk about truth than “a person convicted and imprisoned of falsification of history after questioning the truth about the extermination of the Jews”, as artistic director of the festival and author Stig Sæterbakken later stated in an interview printed in the Norwegian daily Aftenposten, reflecting on the invitation.

He should not have thought so. Soon, the pressure against Sæterbakken and the Festival administration became massive to the extent that the festival took Irving off the poster, and a debacle of the highest order reached its climax. Sæterbakken resigned as artistic director, as a protest to the festival’s decision and cultural Norway’s “inability to listen to and debate opinions differing from what everyone agrees upon”. In spite of all this, Sæterbakken retained his job as temporary manager for the former black metal band Ulver’s first concert in 16 years, announced as a part of the original festival program.

I arrived yesterday, and had a few beers with some of the literati later that night. A short week every year they occupy Lillehammer, where once (at the time of Norwegian black metal’s first period of greatness) the Winter Olympics reigned supreme. All throughout the day there’s been a strange atmosphere in town. During the author Cornelius Jakhelln’s lecture on Ulver in the public library earlier, the unlikely­ but quite beautiful mix of “dressed in black and longhaired” metalheads, and “dressed in black but shorthaired” writers and critics, was rather striking. The seance was a show in itself. Young men with (newly washed) long hair and Burzum shirts listened devoted to Jakhelln’s poetic review of his favourite album by Ulver, Blood Inside. Citing references from William Blake, Edvard Grieg, Georges Bizet and Woody Allen, Jakhelln brought Ulver’s darkly beautiful musical journey to a point where I, hours later this sunny May evening, can’t help but to think of the poet Tor Ulven as I walk up the hill. Tor Ulven, who wrote some of the most strikingly beautiful, but also gloomiest poetry ever written in the Norwegian language, poignantly stated in the single interview he gave during his lifetime, published in the journal Vagant: “According to a banal saying it is better to light a candle in the dark than to curse it. But wouldn’t it be better to get to know the darkness, and avoid the risk of putting the whole house on fire.” We’re all Ulven’s [Ulven means “the wolf” in Norwegian] brothers and sisters, I think. We are all about to become wolves.

Be that as it may, I’m still not prepared for what’s about to hit me. I've been sensing it for the past 24 hours, something beyond normal, as if the air is charged. Electric. Finally there, outside the venue entrance, in the last rays from the sun, having finally secured a cold drink I have to sink quickly before we enter the concert hall, it strikes me again: this is something else. Everything can happen.

After he ended his lecture in the city’s library earlier today, Cornelius Jakhelln suggested having a beer in the Olympic park. I trudged along in the group following probably the only one to rightfully claim both being a black metal musician and a writer in this rather special festival blend. As we approached the serving area, I felt like being in a movie of the slightly comical kind, where submissive disciples join the prophet wherever he walks. Over the café tables this strangeness dissolved into pleasant conversation between Jakhelln, his girlfriend, philosopher Lars Fr. Svendsen, a literate, four black metal musicians from Switzerland and two passionate black metal fans from a local high school. I found it particularly exciting to talk to NN from Switzerland. He is the vocalist and guitarist in a band called Brothers of Cain and the only one of them to engage in the conversation. (The others were clumsily modest and cautious in their approaches to the female literate I arrived with). NN had been in a relationship with a Swedish girl some years ago and grown a strong tie to Norway, he said, durable enough for him to learn the language quite well (with a Swedish accent). He is a couple of years older than his band members and a fellow in Nordic language and literature at a universitiy in his home country. As I noticed the rather unusual range of themes and topics buzzing across the table, as if the circle was about to become complete, I finally got it: this is a black metal happening for the studious.

All of us sitting around the table seemed to share an admiration for Ulver’s musical expression. It didn’t seem to matter that the band has travelled a long way since their black metal origins. Quite on the contrary, this is in a sense “avantgarde”, I said. Still, the Ulver concert had the promise of putting the whole genre in perspective, several seemed to believe. Or as Jakhelln preached poetically in his lecture (held in English because of the international audience), addressing the 90s metal, and those still clinging on to True Norwegian Black Metal:

Hey, dude … are you stuck in 1993, or what? This is the music you will be playing in 2009, NOT the unholy Satanic fistfucking black metal (or whatever else it is) you believe you will be playing in the future …

The future is now. I’m lovin’ it. Enjoy Coke.

Jakhelln had wanted to show a Youtube clip to illustrate Ulver’s development from 1994 to 2009, but the library had funnily enough lost its internet connection. Hence he described the proceedings in words: in the Olympic and National Romantic year of 1994, prior to the release of Ulver’s first record, the band’s teenage singer Kristoffer Rygg (aka Garm) made his mark, appearing as one of several figures in the Norwegian black metal milieu interviewed for the first ever documentary on the movement, Det svarte alvor. It aired on the state-owned public broadcaster, NRK, and besides Rygg, Hellhammer from Mayhem and Ihsahn from Emperor, as well as the boys in Immortal from Bergen, appeared. Long hair, leather jacket and steel-plated boots: as Garm enters a church and strides his way up the aisle, he comes across as a young man, filled with bold courage and self-assurance, saying “Christianity is a weak, inconsistent and pathetic religion created for weak people”. He then explains why a few affiliates in the milieu are burning, or have a desire to burn, churches – this was aired at the time when churches were set ablaze almost routinely. He goes on to describe himself and his allies as “the sons of Odin” intent on taking back “what is ours”, and points out that Christianity was forced upon the inhabitants of Norway’s lands a thousand years ago.

Jakhelln, ­and all of us who have seen it, found it fun to watch this clip from the 90s. There’s something ridiculous about the rather naive attitude of the young boys portrayed. Still, ­besides the inexorable irony of time, most striking is the worn out and obsolete form of the clip. Of course, one could laugh at the basic principles of their anti-Christian attitude, emphasizing the feeling of betrayal against our authentic Norse heritage and identity, but the outworn form, as Jakhelln says, belongs so precisely to this period of time, 1993–94.

Ulver’s appearance is strong and powerful in 2009, as well, but that owes perhaps more to the fact that they have evolved. That said, the band’s black metal legacy cannot be disputed, at least not when seeing how fans are flocking in and around Lillehammer these days. Many are wearing Burzum shirts, and I wonder whether it’s a deliberate statement. Varg Vikernes, who’ve spent the past fifteen years since the documentary was aired behind bars, was released from prison just a few weeks ago. As the original havoc played out, Varg’s Burzum admittedly stood completely out from his peers, possessing a different and, in my opinion, deeper musical and aesthetic quality than the more death metal-inspired black metal bands of the time (although the origins of Norwegian black metal definitely owes a lot to death metal and death metal-inspired music).

A few days earlier, a church in the neighbouring region Hedmark was burnt to the ground. And a couple of days prior to that, vandals paid a visit to a church in Oslo. All of a sudden, a string of incidents appears as reminders, echoes, or simply, blasts from the past.

In his poetic and literary lecture earlier, Jakhelln had described himself and his colleagues in Ulver as “followers of Apollo’s art”. He may have alluded to Apollo as the god of art and music in ancient Greece. It is hard to tell. Nevertheless, the statement made me think of Friedrich Nietzsche’s concept of the Apollonian and the Dionysian, and how both the Apollonian order of beautiful harmony and its complementary antipode, the disintegrating or transcending Dionysian forces are at work in this music. Stig Sæterbakken philosophized similarly in his essay from 1998, “Why I always listen to such sad music”, describing the inherent disharmony and overwhelming melancholy of the music that moved him the most, before ending in a sort of Apollonian conclusion where music (like literature) becomes the opposite of (the universe’s) cold silence.

I’ve heard Jakhelln talk about fantastical orchestras and classical composers, and I’ve listened to Ulver’s Blood Inside on my PC speaker in the hotel room, while preparing myself for the concert. The grand and orchestral needs a bigger stage. Thick layers of vocals hover over the instruments: “Like hell we are, all dressed in black.” “Fucking heaven to kingdom come,” Ulver continues. It may sound banal but is convincing to me, with its many allusions. “Fucking heaven to kingdom come.” Chew on that.

Is there such a thing as anti-religious music? Or is music per se in its immediate – and wordless – state, sacred, regardless of its profane inclinations? If not growling, low frequencies, drones or the tritone interval in itself demonstrate Dionysian depths and disintegrating forces, would it be possible to create anti-religious music adding an ideological or lyrical content? Which etheric (s)layers are to be found in Ulver’s flow of hard-to-define dark music?

*

The stalwart and steadfast, black-clad and longhaired are all here, in the foyer. The atmosphere is tense, and it is hot. I exchange a few words with NN. He has the young boys twinkle in his eye – a striking contrast to the grey temples of his long hair neatly gathered in a ponytail. He’s got his finest suit on for the occasion. He buys a t-shirt and enters early. I find my seat in the far back of the auditorium between the philosopher Lars Fr. Svendsen and the local newspaper’s representative. It is packed, and the clapping and cheering fills the room long before the band goes on.

Entering the stage, the musicians are all dressed in big baggy single-coloured dark blue overalls. It is as if they’re about to flee the scene, or a prison. Finally in place, most of them hide behind the instruments in front. The huge timpani is easily visible. And the guest musician – the petite Pamelia Kurstin (with a cigarette) – is a striking sight as she plays her theremin (an electronic instrument playing radio waves, without touching anything). Garm is a bit more up front than the rest. He sometimes sits in a crouching position, while waiting for his parts, and then he smokes a cigarette. He is different from the young version of himself, quite big and with a full beard. Behind them is a large canvas, where images move in an unbroken stream. The sound pervades the room. It is omnipresent, and rolls over everyone as they sit in their chairs with their eyes drawn towards the back of the stage.

Some have mentioned Icelandic Sigur Rós with reference to Ulver, and it is possible to understand why the comparison is made. Both Sigur Rós and the good old version of Pink Floyd are worth mentioning. This is just a lot darker, I think. The grave mood, the pull towards the depths of existence, is still present in Ulver, although more subtly than in the band’s early period. Curiously, it’s in the most orchestrated parts, when the music roars with classical instruments, the metal mood suddenly comes to the surface, albeit in a strange way. It makes all the black-clad people cheer and clap – quite disciplined – between the songs. Initially, the film shows images from Nazi-Germany. It quickly transforms into gruesome images of the mass graves in the concentration camps: piles of skinny corpses, and starved eyes behind barbed wires. Are they making a comment on the Irving controversy? Soon, scenes from the savannah, of lions on the hunt: in slow motion a lioness is chasing the weakest of the hunted herd. A young animal is killed in front of its mother. It is painful to watch. The disturbing part, though, is the beauty of the images: the close-ups of the lion’s primordial strength and elegant radiance. Is that a comment as well?

I start asking myself questions: why do they choose such strong images to accompany the music? They haven’t quite abandoned their black metal attitudes, have they? And what do they mean by first showing images of the Holocaust and then the lioness killing a feeble deer? The camera pans and captures the mother of the young animal who respires after being chased, before she tries to find her offspring. It is paning again, and now the camera captures the lioness. With a bloody muzzle, she lies adjacent to her prey. What do you see in the eyes of the mother and the predator? Are these emotions human? Or is the animal’s gaze blank? I guess it is nature as nature is: brutal and beautiful. Is the music we hear like that, too?

Ulver’s music is, first and foremost, visual and evocative. Huge, expressive sounds turn into vivid pictures in the listeners mind. Or what Jakhelln in his lecture named “Grand nocturnal pop”, or, in a more ironic turn of phrase, “black metal’s Coldplay”. Isn’t all music expressive and evocative, you might want to object? And that is of course a valid point. Music is wordless communication made up of tones and basically logical and mathematical, but that’s only the detailed floor plan. As both Friedrich Nietzsche and Søren Kierkegaard have argued, music is also a sensual form of expression which is immediate and beyond human reason. Is it also a-rational? Somewhere along the way to the listener’s senses, music loses its rationally analysable being – or retrieves its original being – and becomes something else.

One can probably critically object that the images shown on the gigantic canvas behind the band somehow “directs” the free listening experience, that the connection between image and music is not at all unproblematic. In this case, however, if you choose to see it positively, like I do, the images are open enough to not pre-interpret the viewer’s experience, more like fleeting extensions of the music. One image replaces the other in a kind of subconscious stream, while the musicians make every effort they can, not to stand out on stage. The music becomes the centre of attention in a way that is (paradoxically) rather unusual at a live rock concert. It is the music that speaks to us. Not the musicians, nor the images. Jakhelln had also touched upon this in his lecture, how Garm and Ulver, after the infamous appearance in the NRK documentary Det svarte alvor, had moved ever deeper into the music and thus out of the limelight. Jakhelln quoted a statement by Kristoffer Rygg and Ulver given in an interview conducted for the Norwegian weekly Morgenbladet in connection with the release of their album, Shadows of the Sun:

There are many things about the music business that we are uncomfortable with. You have to play theatre, kind of, wear a mask and act in certain ways in order to get media attention. We are not very skilled at this. Wearing some kind or public persona (or personality) is so unnatural, I can’t relate to it. In that respect, none of us in Ulver should have been musicians. We should have done something completely different. We are good only in one segment of doing music, namely doing music as such.” The last line should be quoted in Norwegian, as it translates only difficultly: “For det er bare ett segment av det å drive med musikk som vi gjør bra, og det er musikk i egenskap av musikk.”

*

The concert is over and we can hardly believe it. An hour has passed way too fast, and the experience – the concert as a complete and defined totality – almost demands for the band to abstain from encores, despite the audience’s enthusiastic and long-standing ovations. Ulver return to the stage, take a bow and express their gratitude (like after a play, I think). “I would like to experience it all again, in its entirety,” says philosopher Lars Fr. Svendsen to me as we get ourselves together and leave the concert hall. Out in the open May air we meet a dazed and confused NN. He looks like he’s been crying, but blames it on the at times heavy cigarette smoke coming from the stage. In any case, he more than willingly admits that he is thoroughly shaken by the intense experience. Most of the people I hear outside seem to be of the same opinion. A couple of Polish guys (die hard metal fans on an interrail trip to Norway) I spoke to earlier, however, are not entirely happy with the fact that the band didn’t perform anything from their early metal years. They cannot possibly have any clue of what Ulver is about, says Cornelius Jakhelln, Stig Sæterbakken and Lars Fr. Svendsen, who have lined up outside the entrance.

Soon, Svendsen and I start walking from Maihaugen and towards town. Taken by the experience, our associations are soon connected to the power of the place: in 1994, this region was the great pride of the Norwegian nation as its people almost went completely off their trolleys with eager enthusiasm to host the Winter Olympics and the world. In a highlight during the opening ceremony at the ski jumping arena, Lysgårdsbakken, just a few hundred meters from here, the singer and icon Sissel Kyrkjebø sang clear as a bell and exuded her healthy Nordic purity, while vets and other small subterranean folkloric beings were dancing like nature’s own. “Se ilden lyse” (See the fire bright). Around the country other creatures of the underworld were about to show their painted faces: Norwegian black metal had become well known to Norwegian and international tabloids, primarily associated with church burnings and killings. Varg Vikernes was charged with the murder of Øystein Aarseth (Euronymous from Mayhem), as well as arsons, a couple of months after the games ended. The trial of Vikernes, popularly called “The Count”, became the nation’s unifying horror movie. The non-repenting murderer became public enemy number one; as had the official and diplomat, Arne Treholt, precisely a decade earlier, in 1984, when he was charged for espionage in favour of the Soviet Union and Iraq, and eventually sentenced to 21 years in prison, as Vikernes was ten years later. Following suit after the arrest of Vikernes, another murder case, from 1992, had been linked to the black metal circles when the Lillehammer based drummer Bård “Faust” Eithun from the Notodden band Emperor was charged with first-degree murder of a gay man not far away from here. The killing seemed unmotivated, as if the murderer had committed it just to prove he could. Still, this irrational and stupid murder and its aftermath ended up in the shadow of the more “charismatic escapades” of Count Grishnackh.

Consequently, the month of May fifteen years ago sure must have been a time of surreal moods around here, I think to myself, as I approach the small city centre. Later that year, in the autumn of ‘94, the Norwegian population – stubborn and self-indulgent after the nationalistic fire were sparked during the Olympics – voted no to their inclusion in the European community, the EU. Afterwards Prime Minister Gro Harlem Brundtland ironically stated, “It is typically Norwegian to be good.” Ulver, on their side, had stepped out of their infancy and released their first promo-tape, Vargnatt, showcasing a traditional black metal approach, mixed with melodic elements from Scandinavian folk music and lyrics in Norwegian dealing with, among other things, the Norse alternative to Christianity. “Vi er mange og alene / lik Odins tapte øye.” (We are many and alone / like the lost eye of Odin.)

Lars Fr. Svendsen and I continue to talk about the concert and our shared interest in extreme music as we’re back in the small city centre. Svendsen has in various newspaper interviews repeatedly declared his unhinged love for Pet Shop Boys, and I tease him a little for that. Ulver is inspired by techno and noisy pop music, he claims, and deliver a long exegesis on a music genre I don’t know that well. He talks about Throbbing Gristle and how far they went in their boundary pushing. Back in the park, a little later, the now resigned artistic director and Ulver manager, Stig Sæterbakken sits down with us. Sæterbakken agrees with Svendsen’s claims and the two again make mentions of Throbbing Gristle (which they agree is the coolest band name ever; you can find out for yourself what it really means …), Death in June, Der Blutharsch, Coil and a whole lot of other groups. I get it. The brutal and desperate Throbbing Gristle track “Discipline”, is not that far from Burzum’s “Lost wisdom”, for example, and the Youtube clip of the same group, reunited in London in 2004, shows a band working in a similar manner to Ulver.

Musical kinships are shows itself in many places: at the moment Karen Dreijer from the electronic popduo The Knife has launched her new alias Fever Ray, to popular acclaim. Her music is dark, as well – but far more melodic – and techno-inspired, I would say. Like many black metal musicians Fever Ray wears a mask. One month prior to Ulver’s Lillehammer concert, NRK, who produced Det svarte alvor 15 years earlier, did a rare interview with her, with a darkened face, hidden under long blonde hair and behind a scary mask. Even her voice was distorted. (Later this year, she also urged people to distance them from Norwegian extreme metal in general, and Varg Vikernes in particular, and characterized the musical genre as racist and sexist.)

Coinciding events are piling up, it seems. On his side, Sæterbakken assert that most black metal does not have the same progressive character as the music they have brought into the conversation. Still, he agrees when I name Emperor or Burzum as worthy exceptions. He also says that he, when travelling around giving lectures, often starts the session by playing a selected clip of Burzum, without informing the audience. They’re immediately put in a special mood, fitting to his objective: ready to cut straight to the existential core of things. It is poetic and beautiful, while at the same time conveying rawness and desperation. When he later reveals to the listeners what they’ve just heard, they tend to get surprised, he says, and laughs.

As we sit out here in the ever-cooler night of May, at the end of a long table in the park, several of us are fighting with ourselves, as we try to overlook the neighbouring table. A whole bunch of testosterone-filled local youngsters are shouting and screaming in the most low-browed way. Dressed in pique shirts and wasted. I can sense my own contempt, as in a sudden and sneaky revival of the “aristocratic” facet of black metal, when individualism and spiritual exaltation characterized an ideal, condensed in a statement made by Ihsahn from Emperor in the aforementioned documentary, explaining he didn’t have many real friends, simply because he was “mentally superior to everyone else his age”. Seen in this light, this night makes clear how heavy metal culture can represent the opposite of what many people in general think of it, as unintelligent rebellion and crapulous rioting. As the Scandinavian art critic Tommy Olsson once said: “art is the new rock!” Or turned around for this occasion: “rock is the new art.”

Ulver 1994–2009

Towards the end of the 00s it is evident that rock culture has entered the art scene. For better or worse. In the fall of 2009, Turbonegro vocalist Hank von Helvete is enjoying huge success in the lead role as Jesus Christ Superstar at the Norwegian Theater’s main stage in Oslo. Not much “rock” is left there, one might argue, but in the late summer the same year, American guitarist Stephen O’Malley from the band Sunn O))) worked on a musical installation piece which will be part of the grand autumn venture at Høvikodden, the Henie-Onstad Art Centre. The exhibition is multi-disciplinary and called “To Be Heard is to Be Seen”, and Mayhem vocalist Attila Csihar is one of the artists performing as well. A year ago, Platekompaniet (Norway’s biggest record store chain) named the then newly released album by Sunn O))), Monoliths & Dimensions, “one of the best metal records of the year”, prior to the bands concert at the Øya festival in Oslo. Among the guests on the record were the same Atilla Csihar, but also Julian Priester, who used to play trombone with the likes of Sun Ra, John Coltrane, Duke Ellington and Herbie Hancock. Experimentation by the means of metal music aesthetics has entered the art world, not that different from how pop and art approached each other a few decades earlier. In Norway, Enslaved has been commissioned to work for Festspillene i Bergen (Bergen International Festival) together with the noise artists Maja Ratkje and Hild Sofie Tafjord, and composed music to Victor Sjøberg’s silent film interpretation of Henrik Ibsen’s Terje Vigen in the quarry Fjæreheia outside Grimstad.

Although O’Malley says straight out that he works with art music, Kristoffer Rygg and Jørn H. Sværen are not too excited about the prospects of conceptualizing their music with regards to the art world. All music is art, but still: some is more “arty” than the rest.

What is indisputable, though, is the fact that Ulver anno 1994 and Ulver anno 2009 are two very different beasts.

– Oh no! There’s no difference at all, says Kristoffer Rygg aka Garm aka Kris. He sits reclined on the sofa in his living room at Ryen, a suburb of Oslo with more villas than apartment blocks. He’s holding a cigarette between his fingers and has got wine in the glass, and smiles gleefully. Jørn H. Sværen and co-musician Daniel O’Sullivan also seem to be amused. Ulver’s development, from the core of Norwegian black metal to become by far the most adventurous of the second generation scene, have brought them way out in the grey areas. And it would be absurd to see them as part of the genre unless one have a very broad understanding of what black metal can be, or ought to be.

When movie director and screenwriter Harmony Korine (known for the movie Kids, and in this context, for using music by Burzum as soundtrack to one of his films) said that “There’s a real lineage from a composer like Wagner to a band like Ulver”, he was obviously onto something several others have developed later: that heavy metal and rock carries just as much heritage from heavy classical music (and opera) as from, for example, blues, often seen as the precursor to rock and metal. In the entertaining social anthropological documentary, Metal ­– A Headbanger’s Journey, Sam Dunn points to the historical legacy of Wagner, Beethoven and Mozart. With avantgarde bands like Ulver or Sunn O))) or Enslaved, or for that matter Burzum, the reasoning behind such statements is, of course, easier to see – and hear. The threads and traces are piling up.

Ulver haven’t done a lot of interviews, and knowing that the chat is exclusive of course made it more exciting to take the metro all the way to Ryen and walk through suburbia at dusk. I rang the doorbell, and Garm were easily recognisable, just older, as the door opened, wearing a black cap. On his arms and hands: tattoos. He looked at me, somehow testing if I’m worthy, but quickly called it off, and invited me into the hallway where children’s shoes and adult-style shoes are placed side by side. Jørn’s tattooed as well. FAITH on one hand, and HOPE on the other. It is easy to see that they are “rockers”, who have grown up.

­– I was 17. You have to keep that in mind, Kris says of Garm, and the famed clip from the documentary Det svarte alvor, aired on the Norwegian Broadcasting Corporation in April 1994.

I say I found it pretty bold what the 17-year-old Garm did, walking into the church talking freely, while simply just trying to explain some of the motives others had for burning churches and hating religion, i.e. Christianity.

– They tried to get some of the other guys into the church and film them, but they flat out refused to enter the church. It was important to be consistent, you know. But the whole aesthetic was part of – even though it was a reaction to – a Christian view of the world, I couldn’t really see the problem. So there I was, walking up the church aisle, with my metal plate boots and leather jacket and long hair, and said what I felt so strongly that time.

– But I don’t know that 17-year-old anymore.

– I wish I did.

Says Garm. Says Kris, about Garm. And there is a wistful and human weight in his words. The cigarette smoke lies thick as a veil in the living room. Out of the windows I see the lights from downtown Oslo. In the background: obscure music and the sounds of wine being poured.

– I really wish I did, Kris repeats, looking at Daniel O’Sullivan, the Englishman now playing with Ulver. He has short black hair with long bangs, and looks like an urban postmodern boy from London. He is originally from Manchester, and has played in the experimental rock band Guapo, plays occasionally with Sunn O))) and Æthenor (where O’Sullivan, Rygg and O’Malley play improvised music together), and he played live with Ulver in Lillehammer, and will continue to do so in the future.

– But there’s no ideology left, Kris says. Jørn H. Sværen nods. The two write lyrics together. The ideology has disappeared into the poetry, radically open and free from ideology, but still subject to ideological interpretations.

– I don’t quite understand what people mean when they say “second wave black metal” while talking about the Norwegian scene in the nineties. It was then this stuff became codified, Kris continues.

Thus: in 1992–94, the first wave or generation of Norwegian black metal was made known to the Norwegian people through Det svarte alvor and countless tabloid covers of burning churches, as well as the two murder cases, when all of this culminated in 1994 with Varg Vikernes, smiling and unrepentant in the courtroom as public enemy number one. With his imprisonment, a number of other central young figures in the circle followed, and a second-generation of Norwegian black metal bands were to follow.

Burning churches could be seen as a strong statement in the fight against Christianity, I say.

– I guess so. But those who lit up churches around that time hardly saw it as any kind of performance art. It was more primitive than that. Making it into something more in retrospect would consequently be a part of the interpretation of and the commentary to the phenomenon, Kris says.

I guess a more effective and legitimate fight against Christianity need to work with information and aim for enlightenment. At the same time, Christianity is struggling in today’s Norway. Kris says he is no longer “fighting against Christianity”.

– Simply because I don’t believe in anything anymore. I’ve probably lost the old instinct for war.

– You know, says Jørn, this rebellion against Christianity, it’s a form of belief too, it’s something to believe in, if you understand what I mean. It gives you a direction, an identity, and a place to belong. I also wish I could believe in something, that I had a faith. But I haven’t, and it makes the world a lonely place. I try to do my best. I stay close to my loved ones and search for meaning in the small things.

– Yes, Kris says. It’s quiet for a moment, and Jørn continues: – You know, the black metal circles of the early 90s were like most youths in many ways: they were in opposition to most things and they had a fairly simple understanding of their enemies.

– Everything was black and white back then, Kris says. – It probably is today, too, for those who cling on to how it once was. But bands that wear makeup and keep it lo-fi, and generally follow the same approach as back in the early 90s, are rather sad and obsolete in 2009, I would say. It’s like those who try to emulate The Beatles or American West Coast music. “Hey! Wake up! The revolution is over, man.” Of course, we were serious back then, but we were youngsters … 17–18 years old. And we were fanatical, as people of that age often are, extremely confident in their relation to the world and what life is about, Kris says, suggesting that with age comes the uncertainty and understanding that life does not give many answers except for illusions, as a kind of meagre comfort.

– When things are that black and white, there are no “grey areas”, O’Sullivan adds. Jørn nods when I suggest that Ulver is all about these grey areas. Neither in black nor white, but in the liminal spaces, searching for new boundaries to break. Still, Ulver is uncompromising in an inventive way and seemingly never afraid of not living up to genres or pre-determined concept.

– Subgenres, like Norwegian black metal, have of course grown with all the interpretations of it, Kris says, arguing that the genre is no longer “pure”. “True Norwegian Black Metal” does not exist, other than as a kind of nostalgic interpretation of what it once was.

I then claim Ulver as a band represents a form of music approaching art, and this time they back up a bit.

– That is precisely why we do not comment on and interpret our own things, and avoid labels and genres and such, Jørn says. – We make music. This is what we know, and we do not calculate or determine exactly where to end up. The music develops according to our development, in our pace.

Daniel points out that O’Malley’s art installation at the Henie-Onstad Art Centre, where he himself was taking part playing the grand piano, inevitably becomes a kind of comment on O’Malley’s own – more immediate – musical expression. In a museal or art centre setting, music is turned automatically into a comment, he says.

All three stresses that Ulver wants to stay in immediate and intimate contact with what they are doing: the music.

– The concept of truth is important to us, and it was a timely, and fitting, frame at the festival [of literature] when we performed there, says Kris. – In a reality that is becoming more and more unreal, it has gradually become a kind of mandate for us to hammer down things that are unquestionable, or indisputable, in our lyrics. The song “Eos” [Shadows of the Sun] is a good example.

Truth. True.

Ideologically speaking, the rule of law in black metal was to be true to oneself. But a lot of people seem to be more faithful to the framework, to the interpretation of what it supposedly is all about. The concept of True Norwegian Black Metal is thus something created, or fabricated, an interpretation, a comment: nothing immediately and ultimately … neither real nor true.

– What are you supposed to be true to? A form or your own dynamic self? Kris asks.

– Take Mayhem, for example, they have changed a lot over the years. At the same time I think they have managed to keep things fresh and interesting. It is closer to contemporary arts music what they’re making now, Kris says, adding that an industrial band like Coil also changed their musical form from album to album, constantly taking on the fleeting nature of life. They were also a band that developed the British post-punk, which otherwise crumbled into “rubbish”, as O’Sullivan puts it.

– You can’t say that first wave of Norwegian black metal was insignificant, because it wasn’t. But when you afterwards peel away the interpretations and comments from the picture, you are left with a small and rather naive scene, O’Sullivan claims.

– Of course, but that is according to art’s own rules. It has to do with time and place. You can say the same about, for example, The Velvet Underground. It doesn’t mean much, Kris replies to O’Sullivan, who defends his hypothesis: – But they are artists and subcultures with a lot more weight and impact than black metal ever had. And black metal itself, in its pure form, the very basic idea, is that it is not complicated. It’s a simple return to pagan nature worship and the primeval forces, somehow. Whereas the modern adaptation of it is … so much more …

– So much more interesting? I say.

– Yes, much more interesting, I think. It is a lot of exciting elements at work in the development of black metal, O’Sullivan says. And now Kris concurs: – Yes, I guess. Considering that it has moved quite far away from the rather crude emotional state it initially sprung out from and was shaped by. As I see it, it is precisely in this loss of youthfulness, you know, the commercial interests, and the intellectualisation – when the music is thought before it is felt – it loses much of its nerve. Its authenticity, if you will. Anyway, when all of this happened, we kind of fell off the whole wagon, and decided to explore completely different things.

­– Considering some of the innovators of the genre “back in the days”, many of them have not progressed a lot since. The starting point was also a “dead end”, you might say. But there is also a nostalgic element in this, which many find appealing; the idea of “yes, wasn't that great?” Nostalgia is part of the whole metal genre, just look in London, with Iron Maiden and all that; it’s a huge part of the scene, O’Sullivan says.

– That’s true. At some point people do end up as parodies, Kris adds.

Someone mentions the band Immortal, and it’s easy to laugh at grown men doing the same show 15 years later. Norwegian comedian Otto Jespersen’s black-metal parody, or any parody for that sake, awkwardly exposes an expression uncritically cultivated over years.

– Speaking of this “artification” of black metal: The other day we talked a bit about Peter Beste, a guy who is taking photographs of all these black metal musicians. I find it hard to see the point in what he does. He kind of documents the genre, publishes books and gets lots of attention, but he adds absolutely nothing. It’s black metal’s “Welcome to my Crib”. I said no to the guy at least five times. He was quite insistent. But I didn’t want to be part of that project.

– It’s exploitation! … of a sub-genre, O’Sullivan says.

– Blaxploitation! Kris paraphrases. They laugh.

Jørn mentions the Norwegian artist Bjarne Melgaard, who worked with black metal aesthetics in the early 2000s.

– His is among the more interesting takes on the genre. At least from what I’ve seen. I’m not thinking of when Frost [of Satyricon] fired up pictures in the gallery and similar. That’s too simple. But his paintings have a kind of urgency that I believe in. He is difficult to place, both artistically and morally. Peter Beste is easy to place.

– He [Melgaard] actually owes me a whole bunch of old photographs and negatives, which he “borrowed” many years ago, Kris cuts in.

Sunn O))) and Ulver are very different, too, Kris and O’Sullivan believes. They meet in Æthenor with Stephen O'Malley, whom they both have a lot of respect for. Now, even Ulver and Sunn O))) will be making a record together. A collaborative project. But Kris and O’Sullivan emphasize that the attraction towards the collaboration lies in how different the two bands are, not their similarities.

– Ulver is more involved with composition, says O’Sullivan. Kris believes that first and foremost applies to the latest record Shadows of the Sun.

– We’ve done some sonic experiments in the past, he says, highlighting the two EPs Silence Teaches You How to Sing and Silencing the Singing.

– But Ulver is more modern than postmodern. O’Malley is more postmodern … commenting, perhaps. Even though O’Malley is of course fully immersed in his work as well, O’Sullivan says.

Kris would prefer not to be part of this move towards “art”. At the same time, he’s not too happy about the prospect of being a part of the new-old black metal scene either.

– I like to have a bit of fun with the black metal stereotypes. There is no escaping the fact that there are many simple souls in that scene, who run around in uniform, with their jargon, and consider themselves radical rebels. I dare say I know a thing or two about what expectations you meet, what you are supposed to say and mean in that company. It is extremely predictable, so I often say the opposite, just to mess with people. In that sense, the little Satan is still inside here, somewhere.

– It’s like that old Groucho Marx joke: I refuse to join any club that would have me as a member, O'Sullivan says. They laugh again.

I point out that Garm – even without his black metal vocals – still exists within a black metal paradigm, and is to be considered an important contributor in the development of a genre that has evolved since he was indisputably a part of it.

– I am not sure I like it when you say that, kind of insisting that there is still a lot of black metal in me, although you are probably right. Of course, it was very important to me once, and it probably still is a bigger part of me than I want to admit, Kris replies, smiling.

– The least developed element of black metal is in my view how the lyrics fail to process the duality between Christianity and Satanism. And that points to an important element in what makes Ulver into a liberating force, so to say. Those who are so focused or hung up on Satanism are also slaves of the cross, even when they turn it upside down. They too depend on the Christian symbols and its understanding of reality and unreality, says O’Sullivan.

Ulver’s lyrics are basically poems, filled with symbolical weight. Jørn calls it “expressionism”. The title of the last album, Shadows of the Sun, then, articulates and conveys the Ulver phenomenology, in a single image.

– The connotations in the lyrics are associated with the music and pictures on the canvas, says O’Sullivan.

I tell them of the strong emotions evoked in me during the Lillehammer concert, as I watched the images of the Holocaust and the lion’s hunt accompanying the music.

– We discussed the imagery prior to the concert, whether people would get it wrong and think that we propagated for Nazism and such. But we ended up thinking that most people would understand, says Jørn.

– We kind of hoped people would feel rather than analyse, Kris adds. For him, it was difficult to work with this material, especially after becoming a father.

– After all, I often get discouraged and feel broken while dealing with these subject matters. In a way, we put the world against the wall. It is hard thinking like that when you have children yourself. But it also makes it more … I don’t know if “important” is the right word, but it is in a way “all I have left to work with”, does that make any sense? It’s nature’s way of telling you, something’s wrong … [He sings “Nature’s way” by the 70s band Spirit.]

After the tape recorder has stopped, we talk loosely, before speaking more about their lyrics, how they are drawn towards the grand topics of life and death, and the singular universal feeling of love. Everything boils down to love, life and death. Hate, too, is a part of that love. L’Amour fou, mad love, reveal how love can be as dark and destructive as it is light. As tattooed on Jørn’s knuckles: hope and faith.

[QUOTE:]

ALL THE LOVE

WE FEAR THE THINGS

WE DON'T UNDERSTAND

THE POWERS

OF GOOD

AND EVIL

OF THE WORLD

THE PAST

THE FUTURE

THE PROMISES

THE FOLLY

OF THOSE WHO DIED

FOR NOTHING

LEAVING THEIR WIVES

AND THEIR CHILDREN

FOR LOVE

THE ONLY THING

THAT MAKES US HUMAN

[END OF QUOTE]

Following Ulver’s resurgence live “at home” in Lillehammer, they have performed live at the Øya festival and at a few other festivals. They are working on several projects, and O’Sullivan is on board. Jørn and Kris tell him that they are happy for that. However, it could entail a more experimental approach, O’Sullivan says, as a warning to the two.

– But this is one of the world’s least settled bands, Kris replies.

– But even in the world’s most “unsettled” band, I want something even more “unsettled”, O’Sullivan says, continuing: – And more light, there’s not only darkness in the world. You’ve gotta cheer up, guys.

– But Dan, Jørn says, I’ve been thinking about that … Before we turn to the light, I think we should take one more step further down in the basement. Perhaps there is some kind of light there, after all. A kind of hope, hidden in something even more naked and personal …

– I hear what you’re saying, Kris tells O’Sullivan. – I quite often think it’s time to focus on something brighter, more hopeful. But I can’t shake off the feeling that optimism is self-deception. All the while I am becoming more and more afraid that all this pessimism will manifest itself and start eating its way into my life. It is making me paranoid. Still, this is what we can, and have done for so long, we cannot pretend otherwise. As if this darkness does not exist.

It gets quiet.

As I get up, and prepare myself to leave, Kris asks: – What’s your next question? And then it crossed our minds, that I actually asked one question only.

– A novel approach to the art of the interview, O’Sullivan comments dryly.

The question was: what is Ulver 1994 and what is Ulver 2009?

As I leave the living room and head out to meet the flickering lights of downtown Oslo, consumed and carried away in the stomach of the metro wagon, Coil sum it all up:

… they walk serene, in spaces between …

Purchase the book at House of Mythology or use this link (copy paste): https://en.spkr.media/en/Artists/Ulver/Ulver-Wolves-Evolve-The-Ulver-Story.html?fbclid=IwAR3T0LpLlZ363miRJcYNUu72wPXB8tEctX-toxmc2a9G3_2gycnmuuPvG_k

Lønn og Leo

Denne teksten er skrevet i 2013 og har ikke vært på trykk noen steder; men dannet et slags utgangspunkt for en programpost på Ibsen- og Hamsundagene / Sørlandets litteraturfestival 2013, hvor Lønn og Leo møttes til samtale, moderert av meg, på Bomuldsfabrikken i Arendal.

---

1. Landskap

Jeg satt en vår og en sommer, hver morgen, på en steintrapp utenfor et hus og kikket på en vanlig grønn skog. Jeg stod grytidlig opp, drakk kaffe og røykte pipe, satt på trappen, kikket på den grønne skogen, skrapte pipehodet og forstod at jeg aldri ville få det bedre.

Fra novellen Fem dager med Thomsson, av Øystein Lønn

To av våre fremste europeiske modernister, henholdsvis i litteratur og i billedkunst, treffes på Sørlandet (hvor de begge kommer fra og bor), og enda mer konkret; i det lille tettstedet Evje ved inngangen til Setesdalen. Begge har de et helt spesielt forhold til nettopp dette stedet i verden. Øystein Lønn har bodd her i en årrekke, og har fremdeles et husvære her som fungerer som skrivestue. Leonard Rickhard har også tilknytning til nettopp Evje. Han har alltid vendt tilbake, både fysisk og motiv-messig. Det er her, i dette landskapet, at den mest åpenbare forbindelsen mellom de to ligger. Thomssons skog, skogen fra novellen Mårfellen og så videre. Skogen i Øystein Lønns litteratur er den samme som i Leonard Rickhards bilder. Det er noe med dette stedet. Det er noe med denne skogen - dette landskapet, sier Leonard Rickhard og får støtte fra Lønn. De kjenner hverandre fra før, og kan kalle seg venner i tillegg til at de nærer dyp respekt for hverandre som kunstnere.

Leonard Rickhard forteller fra sin barndom:
Leonards far var handelsreisende, som reiste rundt i Agder og Telemark og solgte konfeksjonsvarer i bygd og by. Når far fortalte historier fra sine reiser i Setesdalen lyttet lille Leonard. Og far viste bilder fra Setesdalens særegne landskap, som fanget Leonards interesse. Senere drar de sammen på en tur opp til Evje, og Leonard forteller at det er en skjellsettende opplevelse fordi han der og da kjenner seg ”hjemme” at han får en sterk følelse av tilhørighet og at det åpner seg noe som han gjenkjenner da han igjen kommer til Evjemoen i militæruniform i førstegangstjeneste. Det er første gang han vet at det er maler han skal bli. 

Det er med betydelig skepsis at kunstmaleren vendte hjem, etter utdanning og praksis i Oslo og utenlands. Han har lite til overs for det lokale, provinsielle kulturlivet. Men, i landskapet føler han seg underlig hjemme. Ikke bare i Tvedestrand der han vokste opp, ikke bare i Arendal der han bosetter seg. Men lenger opp og inn i Indre Agder. Mot Setesdalen, og spesielt i det lille tettstedet Evje, som er porten inn mot Setesdalen. Han vender flere ganger tilbake hit. Ikke minst til de nedlagte gamle militærbrakkene på Evjemoen hvor han en gang hadde førstegangstjeneste. Leonard tar med seg kamera denne gangen og går systematisk til verks; han fotograferer hele leiren, fra alle vinkler, alle husene, skogen bak, plenen foran, scene for scene. Landskapet blir med hjem til atelieret hans, og finner veien inn som motiv for maleriene han maler.

I samme lille bygd sitter på samme tid Øystein Lønn. En kritikerrost forfatter. Lenge ble han kalt ”forfatternes forfatter”. Han forkastet videre utdanning og dro tidlig ut, reiste til sjøs som en Peer Gynt, og så seg ikke tilbake. Han bodde i årevis i Spania. Prøvde å skrive. Jobbet med alle slags hånd-til-munn jobber; var sjåfør, bryggesjauer, bartender. Ville bare dette: reise og skrive. Han får utgitt bøker, og de blir lagt merke til av andre forfattere og av kritikere, men de selger ikke i stort opplag. Så, nok en Peer Gynt vending; Øystein reiser hjem. Ikke til Kristiansand der han vokste opp. Men sammen med sin ungdomsforelskelse fra Kristiansand reiser han til det lille tettstedet Evje. Hun får jobb der, som lærer. De får barn som vokser opp. Øystein er far, og han er forfatter. Han sitter på sitt værelse i Evje. Ser ut på skogen, på husene. Og skriver.

Både Lønn og Rickhard løftes i disse årene fram som to av landets fremste modernister, i litteraturen og i billedkunsten. De kjenner hverandre og de vet om hverandre og de leser og ser hverandre. Men lager sin kunst hver for seg. Likevel, med Evje som felles landskap.

Øystein (og kona) flytter til slutt ned til Kristiansand igjen, men beholder leilighet på Evje. Her drar Øystein ofte tilbake. Sitter her og ser ut på skogen, husene, og skriver. 

Så kommer et sent gjennombrudd, som løfter Lønns forfatterskap fra å være ”forfatternes forfatter” til å bli allmenn lesning. Novellesamlingen Thranes metode. Etter denne og neste får Øystein den oppmerksomheten han fortjener (etter 10 bøker!). Han får Nordisk Råds litteraturpris, langnovellen Thranes metode blir filmatisert med Norges to mest kjente skuespillere på den tiden, han får Brageprisen og bøkene hans blir utgitt på flere språk. Litteraturen hans blir emne i studium og i avhandlinger i faget litteraturvitenskap, et fag hans egen datter studerer. Selv har jo ikke Øystein den utdanningen.

Hvilket sted passer vel bedre for å stille ut Leonard Rickhards bilder enn nettopp Bomuldsfabrikken i hans hjemby Arendal? En stor nedlagt fabrikkbygning i skogen. Akkurat som i et typisk Rickhard-motiv. Han hadde for ikke lenge siden sin tredje separatutstilling på Sørlandet, og alle gode ting er tre, som det heter i ordtaket. Denne sommeren vies han et eget stort rom i Bomuldsfabrikken. Det virker uendelig langt fra omgivelsene til Rickhard-bildene som henger i det moderne og flotte nye Astrup Fearnley eller de internasjonale, store galleriene – i de store byene, omgitt av pop-art på alle kanter…

I det bildet som vi nå befinner oss i: I en nedlagt gammel fabrikkhall i skogen henger bilder. Nøye oppmålt og hengt på veggen. Noen av bildene er sågar utstyrt med tall og bokstaver. Mennesker går under reagens-lyset og ser på bildene. Inne i veggene går ledningene som fører strøm til lysene. Under gulvet går rør. Greinene fra trærne rundt bygget skraper mot veggene. Sola bryter gjennom skylaget. Over er himmelen lyseblå. Uten følelser. Uten mening. Alt er meningsløst. Og likevel. Her går vi og ser på bildene i det nedlagte gamle fabrikklokalet. Og, finner mening?

2) Natur 

Om en til slutt ikke ser skogen for alle trærne som det heter i ordtaket; at alle de omringende treleggene blir for mange og scenen for trang – ja, da har Øystein Lønn og hans karakterer en metode. De flyr utenlands. De flykter. Karakteristisk er også landskapet de flykter til; for det er alltid store, åpne og golde landskap. Enten det er til Spania eller Danmark, eller til og med lenger opp til fjellene i Setesdalen. Ved å sammenligne de fysiske landskapene Lønns karakterer beveger seg i og hvordan disse spiller på hverandre og hvordan disse landskapene spiller inn på karakterene nærmer man seg det tematiserte landskapet i Lønns forfatterskap. De åpne, men golde landskapene i Spansk baskerland, eller ved kysten av Danmark fungerer som eksistensielle grensepunkt. Lønns karakterer søker alltid å få oversikt, flere av dem virker nokså besatt av denne tanken; å kunne forstå og vite alt. Et typisk gjentatt spørsmål fra en Lønn-karakter er; Er det alt? Ved å søke innsikt i utsikten forsøker eksistensens ferdamann å forstå hva det hele dreier seg om.

Men ved å søke etter dette; det sanne, den fulle og hele innsikten – kort sagt det autentiske - må man innse at sannheten, den fullstendige innsikten, unnslipper. Det eneste autentiske, sanne, er at alt er inautentisk og at det er nødvendig å beherske dette heller enn å bilde seg inn at alt henger sammen; at du kan leve hundre prosent tilstede i verden og med deg selv; ditt eget indre jeg slik som du egentlig er, ditt autentiske jeg. 

Denne innsikten er selvsagt gammel, tilbake til både Odyssevs og Aenas. Den Ibsenske Peer Gynt utforsket dette temaet grundig og oppdaget ingen kjerne i løkens mange lag. Også Gynt måtte flykte ut for å lete etter ”seg selv”, som han grovt sagt aldri fant før han reiste den lange (den lengste) reisen; hjem igjen. Men han fant ikke ”seg selv” før han oppdaget at han eksisterte i de andres blikk og at det var spesielt ett blikk som bekreftet det gode i ham, nemlig Solveigs nærmest blinde blikk. Kjærligheten. Og at det var i dette at han kunne ”være seg selv” i kontrast til trollenes ”være seg selv - nok”. 

For øvrig har Dag Solstad skrevet et fantastisk – og fremdeles gyldig - essay om denne tematikken; ”Om nødvendigheten av å leve inautentisk” (fra 1968). I dette essayet presenterer en ung Solstad den polske forfatteren Witold Gombrowitcz for et norsk publikum, samtidig som Solstad også peker ut en poetikk som nok også en ung og samtidig Øystein Lønn var på sporet av, og som Lønn fortsatte på etter at Solstad delvis slapp taket i denne poetikken etter sin debutroman.

Et norskere ord for autentisitet er ekthet. Nordmenn liker at ting er ekte. Det skal helst være ekte og oppriktig. Fullt og helt, og ikke stykkevis og delt. ”Å være seg selv – nok” tilhører liksom trollenes tilværelse. Derfor framholder Solstad at det er merkelig at ikke nordmenn har reagert kraftigere på det å lese Gombrowicz hvor det autentiske er et så umulig prosjekt at det anses som farlig:

Farlig fordi den som er autentisk, den som identifiserer seg fullt og helt med det han gjør, mangler forståelsen for det han gjør. Farlig fordi oppstillingen av umulige mål tar siktet vekk fra det mulige, verden blir en skinnverden, problemene, kunsten, politikken blir en avledningsmanøver.

Det er altså det inautentiske som er det autentiske. Det å ikke bare godta spillet, men å aktivt spille det; beherske det og være seg sin rolle bevisst.

Dette står i skarp kontrast – eller danner en klar scene foran et nærmest truende altoppslukende bakteppe - til landskapene som også finnes hos en forfatter som Gombrowicz (og, kunne en legge til; hos Tor Ulven eller hos Paul Bowles, eller altså landskapene til Leonard Rickhard og Øystein Lønn):

(…) Gombrowicz´ uhyggelige skildringer av naturen, av Kosmos, av landskaper uten mennesker, to elskende som er maktesløse i et meningsløst landskap, jord, stein, gras, sol, i rop etter en tredjemann som kan gi deres relasjoner mening. Dette, det forferdelige, det nattsvarte, golde, er nok Gombrowicz´”innerste” liv, hans nakenhet, som han dekker med form, spill, manipulasjoner, tredjemenn, frigjøring, kamp, konstellasjoner.

Scenene vi blir presentert er skarpt lyssatt og karakterene trer tydelig fram, likeså de menneskeskapte byggene og konstruksjonene. Men utenfor lurer mørket, noe a-menneskelig, noe udefinerbart og uendelig stort; naturen, kosmos.

Øystein Lønn forteller at det var Leonard Rickhard som viste ham – og lærte ham å sette pris på – tablåene til Edward Hopper. I Hoppers kjente ”Nighthawks…” bilde er nattcafeen lyst svært godt opp og framtrer som en tydelig scene hvor spillet mellom menneskene som opptrer tar opp nesten hele fokuset. Likevel, om en ser nøyere så opptar den opplyste scenen bare en tredjedel av bildet. Resten er et forlatt, nattlig bybilde hvor gatene og byggene er golde og tomme og hvor dermed lysvirkningene fra gatelysene og det påtrengende mørket også spiller en rolle som et markant bakteppe for scenen som utspiller seg på nattcafeen. I dette bildet er det selve mørket som er naturen, som i sitt samspill med menneskeskapt ”natur” i bygg og gatelys gir ”Kosmosfølelsen” og som setter spillet mellom menneskene i et perspektiv.

Og dette er typisk hos Hopper. Ofte er det sola eller nattemørket, men også helt konkret; for eksempel i bildet Gas (fra 1940; henger på MOMA) hvor vi ser en landlig liggende bensinstasjon, og hvor det som antagelig er driveren av denne står og fikser et eller annet på pumpene. Pumpene, mannen og bensinstasjonen er godt opplyst. Det virker som det er i ferd med å skumre i kveldingen, for lysene fra det lille huset ved pumpene er tydelige, likeså lyset som lyser opp skiltet til stasjonen. Lyset fra det lille huset kastes ut på bakken ved pumpene. Over er himmelen enda blå og det er dermed ennå litt dag. Men blikket vårt dras langsmed veien som går forbi denne scenen, forbi mannen ved pumpene og det vennlige lyset fra stasjonshuset. Veien er omgitt av høyt høstlig orange gress og store grønne trær som står tett. I det veien snor seg forbi stasjonen og forsvinner ut i skogen mørkner det momentant. Dette totale mørket, inne i skogen – omgitt av de grønne trærne og den blå himmelen over – er så sort at det fungerer som et sort hull. Det er heller ikke rart at blikket vårt dras inn mot dette sorte, tomme, hullet fordi alle linjer i bilder tegner inn mot det og fordi dette mørket befinner seg sentralt i bildet. Dermed er det paradoksale et faktum. Den lyssatte og ganske vennlige og innbydende scenen med menneske og menneskeskapte bygg og hjemlig lys settes i perspektiv mot en følelsesløs blå himmel og et urovekkende og tett mørke mellom treleggene. 

3. Lidenskap

Det er hva den kontroversielle litteraturprofessoren Camille Paglia på så herlig vis – med klare forbindelser til tenkere som Nietzsche og Bataille - har satt opp som et skapende menneskelig og mytisk motsetningspar mellom det Appolliniske og det Dionysiske, med bakgrunn i de gamle greske gudene. Det Dionysiske da forstått som noe khtonisk, noe jordlig forbundet. Det som er natur. Og da ikke noensomhelst ”picnic”, ikke som perfekt postkortbilde-idyll, som Paglia skriver; men det grenseløse, brutale, stinkende og skumle – det som overskrider det menneskelige. Det som mennesket gjennom det Appolliniske; det ordnende, det estetiske og det rasjonelle bare må beskytte seg mot. Hos Paglia er det Dionysiske knyttet kjønnlig til kvinnen og det kvinnelige. Mens det Appoliniske, det byggende forsvarsverket er bygget etter mannlige prinsipp. 

Hos Øystein Lønn er det også kvinnene som tilsynelatende tar den truende Kosmosfølelsen med mest ro. Nærmest som om de er forbundet med dette på en annen måte enn mennene. Mens kvinnene i Lønns univers opptrer med ro og verdighet, med en slags mystisk tilstedeværende og sikker måte; er det mennene som mer eller mindre desperat forsøker å finne strategier, metoder, systemer og strukturer. Det er mennene som er usikre og som etter beste evne forsøker å bygge sine forsvarsverk enten de er fysiske eller sosiale.

Ikke minst er dette sterkt og sanselig tilstede i den ellers litt utypiske Lønn-romanen Maren Gripes nødvendige ritualer. Maren gripes av naturen på et vis som ryster, ikke minst de mannlige, andre karakterene i boka og kanskje også leseren. Nærheten til sjøen, og det golde lynglandskapet på øya, er så intens at sjøbrisen og luktene nærmest slår mot deg fra boksidene når du leser i boka. Som hos en annen stor norsk forfatter hvis roman-tittel rammer den ellers enkle historien inn i et stort rammeverk, det handler om: Mennesket og maktene.

Også hos Leonard Rickhard er det samme perspektivet som i Hoppers bilder bunnet i en dobbelthet, mellom naturen og mannen. Mellom menneskets byggverk og et evig Kosmos utenfor. Det er bygg, hus, som står – gjerne litt brakke-aktig – i en skog. Døren står kanskje åpen. Innenfor er det et vennlig lys (menneskeskapt) som lyssetter et menneske som kanskje står i døråpningen. Under bygget går det diverse ledninger og rør. Dette kan vi se, fordi litt av veggen er fjernet (av Rickhard). Ved bygget ligger kanskje også noen menneskelige remedier. Det kan være motoren fra et kjøretøy, eller en annen (mannlig) installasjon. Denne scenen er også naturlig lyssatt av dagslyset, fordi dette er i en åpning i skogen. Rundt scenen står trærne relativt tett. Treleggene er tydelige og hvite og danner et omringende bakteppe. Og, over det hele: en klar (blå?) og følelsesløs himmel. Kosmos.

(…) Sammen med Kosmosfølelsen gir de en plassering av vilkårene så pass langt nede, såpass tunge å bære at de kan samsvare med de erfaringer et bevisst menneske har gjort. Og nettopp her, langt nede, kan Gombrowicz si oss noe om hva vi kan gjøre, om hvilke muligheter som står til vår rådighet. Om hvordan vi kan bli frie. Frie? Frihet? Hva er Frihet? Er ikke det en problematikk som blir forsøkt lurt på oss fra det autentiske menneskets isolerte sfære? Jo. Det er opp til det autentiske menneske å bli Fri. For det inautentiske mennesket er dette noe man litt udannet kan kalle en tom floskel, et høyt besunget, men umulig bortkastet og uvirkelig ideal. Fra Gombrowicz´ synspunkt blir det overhodet å snakke om Mennesket og om at dette Mennesket skulle forsøke å være Fri, tomt, dumt, barnsliggjørende. Når hvert menneske hele tiden er avhengig av andre, når de andre preger ham likesom han ikke kan unngå å prege andre, når det på denne måten er umulig å unngå de andre og andres omgivelser, deres ting, meninger, ideer etc., når det er umulig ikke å måtte ta stilling til alt det de andre driver med, er det å snakke om Frihet i autentisk forstand totalt uforståelig. (…) Det begrep som tilsvarer Frihet (…) blir frigjøring (…) Det er en frigjøring som krever oppfinnsomhet, distanse, mot til å konstruere (slik at bevisstheten kan virke maksimalt). Det er et begrep som stiller seg avvisende overfor enhver som ønsker å bevare sin godhet, sin renhet, sin uberørthet. Det er en frigjøring som det ikke er mulig å virkeliggjøre uten å lære seg taktikk. (Om nødvendigheten av å leve inautentisk; Dag Solstad i Artikler om litteratur 1966-1985)

Er det dette også som er Thranes metode? At han forstår at det ikke nytter å flykte lenger. At det er en resignasjon overfor Naturen, Kosmos, Kvinnen. At det er det man kan gjøre: beherske spillet. Spille med. Være med på dansen, la seg føre eller også å ta føringen om det skulle behøves (eller ønskes). 

Det er ingen tilfeldighet at den norske filmatiseringen av Thranes metode (med Bjørn Sundquist og Petronella Barker i hovedrollene, regissert av Unni Straume) er filmet med visuell likhet til Edward Hoppers billedlige scener. Det er dermed kanskje heller ingen tilfeldighet at nettopp denne filmen er kjøpt inn av Museum of Modern Art (MOMA) i New York. Dansen mellom det mannlige og kvinnelige, og kvinnens mystiske forbindelse til Naturen (Kosmos) er tydelig også i Hoppers bilder. Lønn tar det videre i de mannlige strategier for å beskytte seg, for å eksistere, for å overleve.

Alt dette skvalet for et nyp. Alt dette fordi du er uimotståelig, sa han. Jeg trodde jeg var ferdig med alt det der. Men etter at jeg så deg i hagen med det våte håret, du stod like ved garasjen, noen skritt til venstre for sykkelstativet, for noen dager siden, la han til, har det vært slik. Forstår du? Sa Thrane og berørte henne så vidt på den ene skulderen. Jeg vet det, sa hun. Selvfølgelig vet jeg det. Vi vet det absolutt alltid. Hver eneste gang. Jeg har visst det siden jeg var tolv år, når noen så på meg, la hun til. Og Thrane tok opp tråden om alle utopiene. Alt dette idiotiske rabalderet om utopiene. Hva skulle jeg egentlig med alle utopiene? Jeg har aldri etterlyst dem. Jeg har aldri hatt behov for dem. Tror du menn har behov for utopier? Og hun smilte til ham; du er et barn, sa smilet og hun kysset ham lett på kinnet, lett. Ja, sa hun, iblant tror jeg at det er det eneste menn har behov for. Hun var nesten ikke i nærheten av ham da hun parerte med at hun ikke brydde seg om utopier, men om katastrofer, kvinner og katastrofer, vanlige dager da alt kan skje, sa smilet. Om plutselige utbrudd og like plutselige forandringer, sa Mol. (fra Thranes metode)

Ja, hva? Overfor dette har vi lite å stille opp med. Utopiene, strategiene og de fine strukturene blir alle latterlige, forgjengelige og forfengelige;

Jeg vet ikke, sa Thrane.

Hvorfor nøler du?

Han svarte ikke.

Er du redd?

Ja, sa Thrane.

Kom, lo hun. Du greier ikke opp i dette. La meg gjøre det. Ellers så blir det ikke til noe.

Linda Olsen i Sofia-trilogien er en trygg og sikker havn. Sofia – og Maren Gripe - er et vindu ut mot galskapen i det overskridende, i det som ligger utenfor – Kosmos, Naturen. Mol er begge deler.

Også i Hoppers bilder er kvinnen tydelig, og et slags middelpunkt mellom Naturen og det menneskelige (byggene, mennene, det rasjonelle, spillet).

Men, hvor er kvinnene hos Leonard Rickhard?

Hos Rickhard er det kvinnelige tilsynelatende ikke tilstedeværende. Og dermed trer de mannlige strategiene tydeligere fram. Det Appoliniske forsvarsverket. Byggverkene og rasjonalitetens klamrende grep klargjøres. 

Rickhard og Lønn tilkjennegir en fremmedgjorthetsfølelse, ikke bare til byen og det urbane, men til naturen, til kosmos – og dermed grunnleggende mer rystende og eksistensielt til kjernen ved det å være menneske. Fremmedgjort overfor naturen og kosmos bygger mennesket ufortrødent videre, det er det eneste vi kan gjøre. Byggverkene har en dobbelthet i seg: de er forgjengelige – de ruster, blir monumenter fra foregående tider, samtidig lever de lenger enn enkeltmenneskene. Utenfor er naturen og kosmos kanskje omskiftelig, men også evig. Fremmedfølelsen er altså ned til beinet eksistensielt.

I flere bilder hos Rickhard er mennesket rett og slett ikke lenger en del av bildet, eller i bildet. Det eneste som gjenstår er menneskets skapte konstruksjoner. Byggverkene; husene, rustne maskiner og installasjoner står som monument, ensomme i natur.

I bildene er ekko fra den tredje store norske modernisten; som ikke lenger er blant oss:

Dønninger, dønninger

På holmen

viser det gjenglemte 

lommespeilet ditt:

himmel

Dønninger

(Tor Ulven: fra Forsvinningspunkt, 1981)

Det er et innblikk til det som er hinsides det menneskelige. Over til den andre siden. Det som egentlig er skjult for oss, fordi det overskrider:

Og likevel må vi

se og se

etter det som var der

før øyet

lå åpent, det som blir igjen

etter at øyet

har sett

(Tor Ulven: fra Søppelsolen. 1989)

(…)

Øystein Lønn tok opp hansken der Dag Solstad slapp den. 

Hos Lønn spilles den ensomme mannens strategi ut. Å forsøke å rasjonalisere, å forsøke å skaffe seg en slags oversikt, en forståelse av det hele. Ofte blir denne forstyrret av kvinner som kommer inn i bildet, eller også bare i det umulige i det å nå dette håpløst autentiske. Og den gryende innsikten – alltid – av at oversikt er uoppnåelig, at alt er fragmenter. At vi alle er tilværelsens utlendinger, fremmede i fragmentene, ensomme i felleskap…

For, alltid; når hovedpersonen søker oversikt kommer han til kort. 

- Er det alt? Sa Christer.

- Det er det hele.

- Men du forteller så springende. Jeg får ikke riktig tak i det. Det du forteller er i biter.

Ruth Blake: - Det er selvsagt riktig. Jeg forteller deg det slik det hendte. Men det må du lære deg til å leve med. Alt er bare i biter. Alltid. (fra Hirtshals Hirtshals, 1975)

Christer Kramm i Hirtshals Hirtshals søker etter en form for oversikt. I en reportasje, eller i livet. Han fotograferer og han intervjuer. Én av dem han intervjuer forteller ham at hans ønske om å forstå alt er umulig:

Mener du oversikt? Du kan umulig mene at jeg skal skaffe deg oversikt. Da har du forstått lite av denne historien. En av de gode poengene er nettopp mangelen på oversikt.

Hvorfor det?

Fordi noe slikt ikke finnes. Det er en vakker drøm for mennesker fra et annet århundre.

4. The devil is in the details…

Rickhard og Lønn har også dette til felles: Bildene/Scenene trer tydelig og klart fram. Det er lett å se og forstå umiddelbart hva man ser. Ikke minst fordi alle detaljene er så tydelig beskrevet eller tegnet eller malt. Og som det heter; det er i detaljene at djevelen ligger og lurer…

Visuelt er det slik i det Lønn skriver: scenen trer tydelig fram. Alt beskrives i minste detalj og det er lett å se for seg. Det er når det hele settes sammen at strukturen og sammenhengen blir uoversiktlig.

Men altså: i bildene; detaljer og klare tydelige scener. Nesten som i det tyske ordet ”still leben”. Da jeg var barn trodde jeg at stilleben hadde noe med stille ben å gjøre, men det er selvsagt et uttrykk som beskrives kanskje mer forståelig for våre norske hoder med det engelske uttrykket ”still life”. Noe som en fotograf som Christer Kramm (Hirsthals Hirtshals) kunne ha forklart med fotografens uttrykk ”stills”. Kramm tar bilder nesten som en detektiv. Han har et slags prosjekt som er å ta bilder og sette dette sammen i en stor visuell fortelling som skal forklare noe av sammenhengene. Gjennom å ta ”stills” fra forskjellige sammenhenger skal han sy sammen den store sammenhengen. Utopisk, selvsagt. Men heri ligger djevelen. I detaljene. I fotografens fryste øyeblikk. I malerens stilleben. I forfatterens scener. Finnes det noen sammenhenger? Finnes det noen forbindelser? Eller er alle disse bildene uttrykk for forseggjorte forblindelser? 

Leonard Rickhard opptrer da også som en Christer Kramm. Kanskje er det derfor han selv framhever Hirtshals Hirtshals som en bok han gjerne vender tilbake til? Kramms metode er også Rickhards. Lik Christer Kramm fotograferer Leonard Rickhard. Han har fotografert hele Evjemoen, med sine nedlagte gamle militærbrakker. Men også andre motiver; gamle motorer, byggverk og installasjoner i et landskap. Gjerne også etterkrigs-etterlatenskaper i landskap. Etterlatenskaper etter krigen. Som er blitt liggende i landskapet. Som tause monument av drama i et følelsesløst landskap.

For det er kanskje dette; at vi plukker opp bitene. At vi lager modeller. At vi fotograferer øyeblikk av still leben. At vi bygger forståelse fra fragmentene. Men også i dette beskytter oss mot det truende og overskridende, det vi til sjuende og sist likevel ikke forstår og fatter rekkevidden av. Enten det er det uendelige og meningsløse Kosmos eller det er menneskets egen iboende grusomhet eller godhet. Detaljene og forbindelsene, men likevel mangelen på oversikt. 

Kanskje er det da heller ikke tilfeldig at kunstneren bak et av våre viktigste kunstverk ”Trett modellflybygger” har Evje som sitt spesielle sted i verden, som han stadig kommer tilbake til. Med de nedlagte gamle militærbrakkene og etterlatenskapene fra Evjemoen leir i skogen. 

Det er tilfeldig at også Øystein Lønn vender tilbake hit. Til dette landskapet. Og at de begge har dette som utgangspunkt for sine kunstnerskap – som altså også har en rekke andre forbindelseslinjer og som sett i sammenheng gir mening og som peker – i all sin antipostmodernitet – på en slående og samtidig aktualitet, vel verdt å nevne...